Norsk hjemmeundervisningsforbund
  • Privat hjemmeundervisning
    • Hva er privat hjemmeundervisning?
    • Hvordan komme i gang
    • Hvordan hjemmeundervise
    • Vanlige spørsmål
    • Personlige erfaringer
    • Historisk gjennomgang
    • Information in English
  • Lover og plikter
    • Lover
    • Tilsyn
    • Kommunens plikter
    • Foreldres plikter
  • Ressurser
    • Læreplanene
    • Opplæringsressurser
    • Ressurser om hjemmeundervisning
  • Blogg
  • nhuf
    • om NHUF
    • Ledsagertjenesten
    • Medlemskap
    • Kontakt

Leo lærer hjemme

21/12/2022

0 Comments

 
Picture
Tidlig en oktobermorgen 2009 ble Leo født. Han var ikke kommet lenger enn til uke 27+3 og ble født med keisersnitt på grunn av akutt eklampsi. Da jeg holdt ham for første gang ble jeg overrasket over at den lille fugleungen hadde så fast og sterk rygg. Etter tre måneder på Haukeland kom han hjem og det var godt; vi kunne nesten se at han vokste fra dag til dag.

Han hadde det fint disse første årene, men vi kunne se at han ble sliten i større grupper og fant etterhvert en barnehage som var liten og trygg. Han gikk korte dager og var en utadvendt gutt som snakket blidt med alle.

Så ble han tre og ble overført til storebarnsavdelingen. Der var det mer mas, flere regler, strammere program. Leo trivdes ikke. Han ville ikke gå dit og gråt og klamret seg til meg ved avlevering. Jeg kjente at dette er ikke greit, om dette er så stort og vanskelig for ham må jeg ta det på alvor. Han var mye hjemme etter det, og gikk i barnehagen kanskje en dag i uka. il å begynne med var jeg allerede hjemme med lillesøster og vi hadde det fint med energiske, kaotiske dager i vårt eget tempo. Etterhvert jobbet vi begge deltid og hadde muligheten til å legge opp ukene etter barnas behov. 

Årene gikk og det nærmet seg skolestart. Han var født sent på året og skulle egentlig vært født i januar. Han kom til å være 5 år i første klasse. Vi funderte på å søke utsatt skolestart. Vi funderte på alternative skoler. En tidlig søndag morgen våknet jeg og tenkte "Vent nå litt. Leste ikke jeg en artikkel om at Knut Røed Ødegaard hjemmeunderviste datteren sin? Kan det være lov?" En halv time senere hadde det falt en stor bør fra skuldrene mine; visst var det lov! Det var til og med en rettighet sidestilt med skoleopplæring. For en lettelse! Vi fikk etterhvert kontakt med andre som drev privat hjemmeundervisning i Oslo-området og bestemte oss for at han skulle få begynne på skolen til høsten, men at vi tok han ut om det ikke fungerte.

Skolestart kom og det tok ikke mange dagene før nyhetens interesse ga seg. Vi prøvde forskjellige versjoner av samarbeid og tiltak, men vi så at dette ikke var bra for ham. Han var utslitt, rasende og ute av seg. Han var som en vissen blomst. Til høstferien tok vi avgjørelsen; vi tar ham ut av skolen.

For en lettelse! For en glede! Nå kunne vi fortsette å leve livet i vårt eget tempo med timesvis med frilek og Leo fikk all den tid han trengte til å hente seg inn igjen mellom aktiviteter. En dag med aktivitet krevde minst fire dager ro hjemme før han hadde glede av noe ute av huset igjen. Dagene ble fylt av lek, spill og besøk hos venner. Vi gikk på turer og lærte nye ting hele tiden. Tilbake kom den blide energiske gutten vår. Han var rett i ryggen og øynene glitret.

Nå har vi hatt privat hjemmeundervisning i seks år og er fortsatt godt fornøyd med valget alle sammen. Vi tar det ett år av gangen og vet fortsatt ikke om Leo kommer til å begynne på ungdomsskolen eller om vi fortsetter hele skoleløpet hjemme. Det betyr ikke at alt er rosenrødt og problemfritt. Jeg har vært bekymret for vennskap og sosialt liv og for om han lærer fort nok og redd for å ikke gjøre det riktige for ham. Dette regner jeg med er generelle bekymringer enhver foreldre har. Men jeg mener at mental helse er noe av det aller viktigste i livet og jeg er ikke i tvil om at om han hadde måttet gå på skolen hadde han uten tvil utviklet skolevegring og muligens blitt stigmatisert som en problemmaker. Nå er han en laidback, rolig 12-åring, med masse humor og utholdenhet, med et bredt spekter av interesser og som liker å lære.

Fordelen med privat hjemmeundervisning for premature barn er nettopp den tilrettelagte opplæringen og muligheten for å tilpasse omgivelsene til det best mulige læringsmiljøet for barnet. Mange av de premature barna sliter med konsentrasjon, store grupper mennesker og filtrering av inntrykk. Dette gjør skolehverdagen vanskelig å navigere når de er små. Ettersom de blir større blir de stort sett mer robuste og kan lettere navigere disse utfordringene.

Men hva med det sosiale? Skolens oppdrag er jo ikke bare kunnskap? Vi mennesker er forskjellige, også på dette punktet. Det er ikke alle som trenger å ha mange mennesker rundt seg hver dag for å utvikle sin sosiale kompetanse. Det finnes også mange andre sosiale arenaer; kulturskole, sportsaktiviteter, naboer, speider, musikkorps, familie og gaming for å nevne noen. Dette er arenaer hvor en lærer samspill og samarbeid, men ofte i roligere, mer fokuserte omgivelser.

Det er ikke noe mål i seg selv at flest mulig skal velge privat hjemmeundervisning og det er ikke svaret på alle problemer. Men jeg mener det er viktig at flest mulig får vite at det er lovlig, mulig og mindre komplisert enn mange tror. Og at det kan være et godt alternativ særlig for vår gruppe barn de første årene av barneskolen.

Denne teksten ble skrevet til Prematurposten, høsten 2021
0 Comments

Vår hverdag

4/9/2021

1 Comment

 
Picture
Selv startet vi med HU (privat hjemmeundervisning) akutt da gutten begynte i 5.kl. Han hører nå til 7.klasse. Vi starter dagen med Supernytt og dialog rundt det som blir tatt opp der. Har så en økt med noe matte el. norsk. Norsk slår vi sammen med KRLE, naturfag eller samfunn ofte. Vi spiller en del brettspill - der ligger mye læring! Vi spiller for eksempel Payday, Yatzy,  Monopol, Brainstorm, Villkatten,  Pass the bomb, Word search, Ligretto dice, Ticket to ride, Vil du bli millionær, Settlers, Ubongo, Brainbox verden, Norge quiz og sjakk. Matematikk er det i flere av spillene, ellers historie og fakta opplysninger. De lærer en både logisk tenkning, strategi og samspill med andre, og å memorere både ord og fakta.
Vi har lite "vanlig skole" da her er skoleskadd gutt. Vi bruker mye "skjult læring" for eksempel i samtale på turer i natur og på kjøreturer. Benytter ofte anledningen når vi er sammen med andre familier eller har besøk av andre barn til å få igang diskusjon/dialog på aktuelle tema, eller hjelpe de igang med interessante prosjekter. Som forelder må jeg da være "på" og tenke hvordan det de holder på med kan knyttes til forskjellige fag og kompetansemål, og notere dette ned. Det blir etterhvert en livsstil hvor du automatisk tenker læring i det meste gjennom dagen.

For noen funker det fint med en timeplan, det gjør det ikke hos oss. Men vi har jo en form for struktur allikevel, og bruker mye tid på fysisk aktivitet med forskjellige typer ballspill/ballek ute og bordtennis o.l inne. Perioder jobber vi med prosjekter. Prøver også å komme oss rundt på museum, vilvitesenter, historiske steder osv. Det er mye kjekkere enn å lese om det i bøker syns vi her. Dokumentarer er også veldig lærerikt! Prøver å finne aktuelle ting utifra interessen til barnet.

Tips til prosjekter ute; I deler av året velger vi å være i skogen, og har laget vårt eget oppholdsted, med zipline, karuseller av skogsmatrialer og bålkos. Tar gjerne med venner eller inviterer med andre som også har HU. Vi har startet med høns og vaktler, med salg av egg og andre ting fra hagen f.eks plommer. Da fører han regnskap og lærer å styre egen økonomi og spare til noe han ønsker seg. Bygging av hønse hus, med tegning og måling av materialer, bruk av verktøy, var både matte, design og sløyd.
Av Hanne Svendsen, skrevet som svar til hvordan ser din hjemmeundervisningshverdag ut i Facebookgruppen "Hjemmeopplæring - privat hjemmeundervisning" 3. september 2021
1 Comment

Historier fra hjemmeundervisningen

15/8/2021

0 Comments

 

Hva får en familie til å begynne med hjemmeundervisning? Er det foreldrenes politiske, etiske eller religiøse overbevisning? Kanskje, men i vårt tilfelle ble det rett og slett nødvendig.

Vår første «feil» begikk vi antakeligvis i 2012 da jenta vår ble ett år. Det året begynte 80 % av landets ettåringer i barnehagen. Vi valgte å utsette dette, og klarte det greit ved at kona jobbet hjemmefra og jeg utvidet min del av fødselspermisjonen med seks måneders ulønnet permisjon. I tillegg hadde vi besteforeldre som jentungen likte å være sammen med, og vi benyttet byens åpne barnehage så vi kunne møte andre barn og foreldrene deres.

Ettersom over 92 % av 1-5 åringene i Norge går i barnehage, ble vi oppfordret til å søke barnehageplass for datteren vår. Noen var direkte og lurte veldig på hvorfor vi ikke benyttet oss av barnehagetilbudet, de fleste sa ikke stort, men kroppsspråket deres var ganske tydelig. Uansett, vi forsøkte diverse barnehager, det fungerte dårlig for jenta vår, så vi valgte å ta henne ut. Hun var hjemme frem til det året hun fylte fem. Da begynte hun i steinerbarnehagen i hjembyen vår. Hun hadde full plass, men det ble en blanding av halve dager og mye hjemme. Hun fikk noen venner der, og flere av dem skulle begynne på Steinerskolen året etter. Vi ble derfor enige om at jenta vår skulle begynne i første klasse ved den samme skolen.

Skolestart er stort for en seksåring! Jenta vår elsker å leke med ord, lærte seg selv å lese relativt tidlig, og hun elsker matematikk. Møtet med skolen ble ikke helt som forventet; hun ville lære mer. Hun trøstet seg selv med at det helt sikkert ville bli bedre i andreklasse, da var det antakeligvis mer fokus på læring. Dessverre samsvarte ikke forventningene hennes med realiteten. De faglige utfordringene var lave, det ble mye venting og de andre i klassen ga tydelig uttrykk for at læring og skole var kjedelig. Jenta vår følte seg utenfor, annerledes og dum. Tilværelsen på skolen ble ikke bedre av at hun ble fryst ut av enkelte av medelevene i klassen.

Vi merket tendenser til dette da hun gikk i første klasse. Da hun begynte i andre klasse hadde jeg søkt og fått innvilget ett års permisjon fra jobben min. Vi ønsket å følge opp jenta vår og fremsnakke skole og betydningen av utdanning. Jeg fulgte henne til skolen hver dag, sto sammen med klassen frem til lærerne kom ut og tok med seg elevene inn. Jeg møtte opp fem minutter før skoledagen var omme, så jeg var der når det ringte ut. Skolefritidsordning droppet vi allerede i første klasse, det ble for slitsomt og for mange inntrykk. For å vise at vi brydde oss om henne og skolen hennes, meldte jeg meg som foreldrerepresentant i FAU, og påtok meg styreverv der.

Utover i første klasse merket vi en tydelig atferdsendring. Hun var ofte veldig sliten og oppgitt da vi hentet henne etter skolen. Hun gråt ukontrollert i bilen, var sint og utagerte på oss. Det samsvarte ikke med det lærerne fortalte. Hun var snill, stille, medgjørlig og pliktoppfyllende på skolen. Hjemme var det annerledes. Hun var mye syk, sov urolig og det var mye sinne. Det verste var at den impulsive jenta hadde «forsvunnet»; inspirasjonen, lærelysten og nysgjerrigheten var borte. Hun som tidligere sang, tegnet, malte, lagde lange eventyr og andre fantasifulle fortellinger, som spurte og grov etter svar på stort og smått, var ikke der lenger.

Dette fortsatte utover i andre klasse. Motivasjonen, selvfølelsen og selvbildet var på bunn. Vi hadde heldigvis en forståelsesfull kontaktlærer, men tilpasningene hun og skolen gjorde var ikke tilstrekkelige.
To uker før skolestart i tredje klasse fikk vi vite at hennes beste venn i klassen (en som også var opptatt av å lære) skulle bytte skole. Nå ville hun ikke ha noen i klassen. Dette ble vendepunktet. Hun ønsket ikke mer av det samme, og ihvertfall ikke uten bestevennen sin.

Det må nevnes at jeg selv er utdannet lærer. Jeg har jobbet i grunnskolen og senest som lektor i realfag og sosialpedagogisk rådgiver i den videregående skolen. Jeg har fortsatt tro på fellesskolen, men jeg er ikke villig til å la min egen datter gå til grunne. Vi bestemte oss da for å ta henne ut av skolen. Jeg sa opp jobben og påtok meg ansvaret for opplæringen.

​Å ta sitt eget barn ut av skolen kan sammenliknes med å begå «sosialt selvmord». Vi hadde jo erfart noe liknende da vi unnlot å sende jenta vår i barnehagen da hun var ett år, men å velge å ta barnet ut fra skolen tilsvarer landsforræderi. Noen få i nær familie, omgangskrets og av tidligere kolleger turte å sette spørsmålstegn ved avgjørelsen vår, men de fleste oppførte seg som nordmenn flest; de tenkte sitt og tidde stilt. Vår lille familie, derimot, opplevde en stor lettelse og trygghet. Jenta vår ønsket dette selv, og det var en smertefri og sømløs overgang til hjemmeundervisning. Vi var overbevist om at dette var den rette avgjørelsen for henne. Det skulle vise seg at kommunen var av en annen oppfatning.

Både kona og jeg har lang og solid utdanning. Hun har bakgrunn fra læreryrket, men er først og fremst journalist og forfatter. Jeg har lang fartstid fra skole og offentlig forvaltning, og kjenner opplæringsloven og tilhørende forskrifter og retningslinjer ganske godt. Vi fulgte loven og utdanningsdirektoratets rundskriv om privat hjemmeundervisning (Udir-5-2013) til punkt og prikke, og regnet med at dette ville løse seg greit. Vi meldte ifra til kommunen, og foreslo samtidig at det kunne vært fint hvis kommunen kunne finne en tilsynslærer ved nærskolen vår (offentlig skole).

En ukes tid senere tok rektor ved nærskolen kontakt. Han hadde fått oversendt meldingen vår fra skole- og utdanningsetaten. Han lurte på om han kunne komme på hjemmebesøk. Vi var selvfølgelig på tilbudssiden, og inviterte på kake og kaffe. Vi var innstilt på et positivt samarbeid med nærskolen, men ble mildt sagt overrasket og tatt på senga. Da rektor hadde tatt kontakt sa han at hjemmeundervisning var nytt for ham, og at han var nysgjerrig på hvordan tilsynet skulle foregå. Vi spurte om han ønsket litt bakgrunnsinformasjon, noe han takket ja til.

Han begynte imidlertid møtet med å si at han ønsket å starte opp med blanke ark, så han hadde valgt å ikke sette seg inn i stoffet vi hadde sendt ham. Så fortalte han oss at det var skoleplikt i Norge, og at det ikke var sikkert at kommunen ville godkjenne søknaden vår. Når vi måtte fortelle ham at det ikke er, eller aldri har vært, skoleplikt i Norge, ble ikke resten av møtet så oppløftende som vi hadde håpet på. Da vi i tillegg måtte fortelle ham at det ikke må søkes om hjemmeundervisning, og at vi dermed ikke bør vente på en godkjenning fra kommunen, ble han ikke vennligere innstilt. Han foreslo at tilsynet skulle gjennomføres av ham og en kollega, og at det ville være naturlig å benytte kartleggingsprøver. Da jeg foreslo at det måtte finnes andre måter å måle kunnskapsnivået på, da jenta vår får sperre av testing og tidtaking, sa han at han ville ha med PPT så hun kunne utredes. I tillegg var han bekymret for at hun ikke ville få nok svømmeopplæring(!). Vi kunne opplyse ham om at alt sto bra til på det kognitive og sosiale planet, og at jenta var medlem i den lokale svømmeklubben, så strengt tatt trengte vi ikke PPT eller svømmeopplæring. Vi er tydeligvis godt oppdratt både kona, rektor og jeg, så møtet ble omsider litt hyggeligere og profesjonelt. Da vi skiltes sa han at han skulle sende oss en oversikt over hvilke skolebøker klassetrinnet benyttet, noe vi takket for.

Retningslinjene fra Udir vedrørende hjemmeundervisning understreker at tilsynet skal foregå i samarbeid med foreldrene. For et samarbeid skal finne sted, bør det være et gjensidig tillitsforhold mellom partene. Da vi et par dager etter møtet mottok en mail fra rektor der han opplyste at han hadde utnevnt seg selv som tilsynslærer, ble vi litt satt ut. Skulle ikke utnevnelse av tilsynslærer foregår i samarbeid med kommunen? Han kunne også informere om at vår søknad om hjemmeundervisning fortsatt var til behandling. Avslutningsvis spurte han om datteren vår var vaksinert(!). Det burde ikke komme som en overraskelse at vår tillit til ham som tilsynslærer etter dette var ikke-eksisterende.

Det må sies at vårt første møte med øvrigheten ble spesielt. Selv om vi har bred og dyp formell og uformell kompetanse, ble vi frustrerte, sinte og engstelige. Hva må ikke andre føle i en liknende situasjon? I tillegg til å undervise eget barn, begå sosialt selvmord og si opp jobben, så må man sloss mot en instans man i utgangspunktet ønsket å samarbeide med. Vi bestemte oss umiddelbart for å opptre profesjonelt. All korrespondanse med kommunen foregikk skriftlig, alt var saklig og etterprøvbart fra vår side. Vi skrev en formell klage til skole- og utdanningsetaten der vi bl.a. begrunnet vår mistillit til rektoren, og der vi også påpekte at vår melding om hjemmeundervisning ikke skulle behandles som en søknad. Vi fikk ikke noe svar på denne klagen, men noen dager etterpå fikk vi tilsendt et vedtak som fortalte oss at vår søknad om hjemmeundervisning var godkjent(!).

Det er dessverre en stor fordel å være godt utdannet i møte med den offentlige forvaltningen. Kona mi formulerte sporenstreks en ny klage (klage på vedtak som strengt tatt ikke skulle være et vedtak), vedla opprinnelig klage og oppsøkte skole- og utdanningsetaten personlig. En av saksbehandlerne turte å møte henne, fikk overrakt klagen og ble samtidig spurt om hvem hun kunne snakke med som hadde mest kunnskap om hjemmeundervisning i kommunen, da hun var journalist og ønsket å skrive om temaet.
Noen dager etter dette ble vi kontaktet av en nyansatt saksbehandler som beklaget det inntrufne. Vi ønsket et møte med ham, og han inviterte oss til rådhuset. Møtet ble mye bedre enn vi hadde fryktet. Nå ble vi møtt med forståelse, og vi ble også oppfordret til å komme med forslag til tilsynslærere vi hadde tillit til. Dette ble opptakten til et godt samarbeid. Tilliten og samarbeidet med kommunen er fortsatt meget bra.

​Etter et halvt år ytret datteren vår ønske om å forsøke seg på skolen igjen. Vår saksbehandler hjalp oss på alle måter, og vi fikk lov til å forsøke oss på en liten skole utenfor skolekretsen vår. Det var en fådelt skole, der to og to årstrinn har undervisning i samme klasserom. Det er lettere å tilpasse undervisningen for hver enkelt elev, og rektor og lærerstaben var imøtekommende, velvillige og løsningsorienterte. Jenta vår gikk på denne skolen i tre uker før hun uttrykte at hun ikke ønsket det lenger. Det var egentlig ingenting galt med personalet eller undervisningen, det var dessverre noen av jentene som snudde ryggen til og holdt henne utenfor. Erfaringene fra den første skolen var fortsatt for ferske, så hun og vi valgte å begynne med hjemmeundervisning igjen. Felleskolen passer for mange, men ikke for alle. Å ha mulighet til hjemmeundervisning har vært redningen for jenta vår og oss. Vi spør henne jevnlig hva hun synes om hjemmeundervisning, og hun vet at hun når som helst kan få lov til å begynne på skolen hvis hun ønsker det. Enn så lenge er hun fornøyd med hjemmeundervisningen. Vi er så heldige å ha fått tilbake den lærelystne og nysgjerrige jenta vår. Det har kostet, men kostnaden er svært liten når man tar et helt livsløp i betraktning. Samtidig har vi fått så mye tilbake. Det er lærerikt og morsomt for store og små, og det er et privilegium å få lov til å følge barna sine på denne måten.

​Geir Engdahl
Picture

I forbindelse med høringen til NOU 2019:23 Forslag til ny opplæringslov samlet Maria Ingeborg von Bremen våren 2020 historier fra barn og familier som har eller har hatt privat hjemmeundervisning. Disse historiene ble sendt inn samlet som et høringsvar. Vi har fått lov til å publisere noen av dem her. 
​
0 Comments

Fra skolevegring til interessebasert læring

9/7/2020

4 Comments

 
Barnet vårt gikk i offentlig skole i mange år uten å ha det bra. Vi prøvde for lenge. Tenk hvis vi hadde visst. Tenk hvis vi hadde tatt barnet hjem fra skole allerede i andre klasse, for eksempel. Vi visste jo rett og slett ikke at det gikk an å gjøre det. Det var ingen som fortalte oss at hjemmeundervisning var lovlig. I all informasjon vi leste om skolevegring, sto det framheva at det viktige var å få barnet på skolen så mye som mulig. Fordi jo lengre en var borte, jo vanskeligere var det å komme tilbake. Alt dette syns vi skurra, for vi visste jo at det var skolen barnet ikke trivdes med. Hvordan skulle det da hjelpe å presses tilbake til skolen. Men vi var lydige, og prøvde alt for lenge få barnet tilpassa til skolen, ikke omvendt.  

Det var ille
I slutten av tredje klasse viste situasjonen seg å ha gått fra mistrivsel til ren og skjær vantrivsel. Da var vi blitt vant til dette, at slik var morgenene, lokke lure presse tvinge barnet på skolen. Se fram mot helga. Se fram mot ferien. Gi en dag med fravær nå og da for å hente seg inn igjen, prøve å få fokuset over på andre ting som var morsomme.  Og så prøve, og prøve å få til dialog og endring på skolen i forhold til alt som ikke funka. Prøve å forklare lærere hva barnet reagerte på og syns var vanskelig. Alle kvelder og netter med lange mailer og med fortvila samtaler for oss foreldre. 


«Skolen er ikke et sted der jeg kan være meg selv, mamma. Jeg føler at jeg kaster bort livet mitt. Skolen er falsk, og skolen er bare et system som de plasserer oss inn i, den har ikke kontakt med det virkelige livet.» 

Alle kvelder og netter med søvnløshet og redsel som barnet vårt hadde. Vi visste hvor skoen trykka, men vi var så lydige mot systemet at vi prøvde i det lengste å forandre barnet.

Hva var problemet?
Barnet kunne å lese og skrive når det begynte på skolen.  Hadde kunnskaper som var uvanlige for sin alder. Barnet var vant til å få bruke mye tid med egne interesser og fordype seg, og være i dialog med voksne rundt seg med spørsmål og samtaler. Barnet hadde lært seg engelsk og teknisk språk gjennom utforsking på internett. Men ingenting av dette ble sett som en ressurs i skolen. Fordi det ikke var det som var bestemt at en skulle lære akkurat nå. Vi trodde at tilpassing til elever som lå langt framme i skolen, hadde kommet lenger enn den var før. Vi tok feil. Det var aldri et tema at barnet kunne å lese, og at lesebøkene sine tekster var for banale og enkle. Det var samme krav til alle, les leksa tre ganger … og vi fulgte pliktskyldig opp. Det er noe av det dummeste vi har gjort.  Vi trodde alt for lenge på at det var nok en mening bak denne pedagogikken, at barnet måtte tvinges gjennom den samme kjedelige repeterende lese- og lærevegen for eksempel, selv om det leste mye mer kompliserte tekster selv hjemme. Det tok ikke lang tid før læregleden var borte og motstanden og protesten mot oppgaver vokste. 


Hvorfor var vi lydige så lenge?
I ettertid ser vi at vi underkommuniserte utfordringene til skolen. Og vi så jo hvordan skolehverdagen var, hvordan skulle det kunne være plass og tid til det vårt barn trengte av utfordringer innenfor disse allerede pressede rammene? Samtidig som vi følte at vi skrev med så store bokstaver mot systemet som vi bare kunne. Vi frykta kanskje at problemet kunne være at barnet var lite tilpassingsdyktig. Og vi hadde i ryggmargen fra vår egen skolegang, at det er best å skjule sin protest mot systemet og være lydig og gli under radaren. Det var det vi prøvde å lære barnet.


Det ble mer fokus på stressreaksjonene, enn på trivsel. En levende og kvikk person ble mer og mer stille. Enten protesterende, eller innesluttet. Urolige og søvnløse netter når en gruer seg slik til dagen etter. Hulkende utmattelse når en ikke har klart å spise frokost, og ikke har klart å spise matpakken for det gjør vondt i magen, og en kommer seg så vidt over dørstokken hjemme, men er for stressa til å klare å lande og spise.

For hvordan er det når du er så annerledes enn de andre? Når du er interessert i helt andre ting? Når ingen forstår seg på det som du er interessert i? Når du ikke finner mening i noe av det pedagogisk tilrettelagte undervisnings- eller lekematerialet? Når du syns at alt det der bare er stressende, og du hele dagen lengter hjem til det som du virkelig interesserer deg for? 
«Jeg vil lære av livet direkte, mamma. Ikke gjennom den måten som en snakker til barn. Skolen gir ingen mening! Vi lærer jo bare slikt som vi kan fra før, om igjen og om igjen!»

Det ble verre.
Til slutt sprakk det for barnet. Det var ikke lenger mulig å møte på skolen, barnet lå i fosterstilling i sofaen og klarte lite. Mistet interessen for det som egentlig gir glede. Vi trengte hjelp fra flere instanser og i denne prosessen fikk vi kjennskap til foreningen Lykkelige barn. Vi leste også mye om barndom, oppvekst, historie og ulike pedagogiske retninger. Det gjør godt når man er på leting etter faglig forståelse, å komme over navn som Professor Peter Gray. En nøkkel til å forstå hva som lå bak vårt barn sin manglende glede ved skolegang, lå i teorier om fri læring, læring gjennom lek og egen utforskning.


Vi kom vi i kontakt med Norsk hjemmeundervisningsforbund. Endelig finner vi informasjon om at å ta barnet ut av skolen er et reelt alternativ, og vi bestemmer oss for at det er det rette å gjøre. I noen måneder tar vi barnet ut av skolen, for å gjennomføre egne prosjekter. Vi tar ansvar for opplæringen selv og barnet får hentet seg inn igjen.

Likevel prøver vi igjen
Etter hvert starter barnet på en ny skole. Vi har forberedende møter med skolen og setter de inn i situasjonen. Symptomene til barnet kommer tilbake ved skolestart. Søvnvansker, matvegring, høyt stressnivå. Men barnet holder maska på skolen. Tilpasser seg i ny klasse, og får endatil nye venner til tross for hvordan tilstanden er. Igjen er det vanskelig å formidle til skolen hvor skoen trykker. For barnet vårt mistrives rett og slett med skolen som system. Finner ingen læringsglede i skolen sine læringsmetoder. Vi innser at det barnet trenger er læringsfrihet, og det kan ikke skolen gi.


Rett før jul gir barnet rett og slett opp å prøve å tilpasse seg. 
«Jeg kan ikke gå på skolen lenger. Jeg mister seg selv, og jeg ser ingen meining i å være der. Jeg har prøvd og prøvd, men har kommet fram til at det er bedre å være annerledes og ikke gå på skole, enn å være på skole og ikke kunne være meg selv.» 
Vi som foreldre er helt enige og vi går over til privat hjemmeopplæring. 

Interessebasert læring
Vi har brukt noen måneder på å hente oss inn igjen, en prosess som fremdeles pågår. Det tar tid både å bygge opp seg selv, og å bygge tillit.  Men vi ser at livsglede og lærelyst er på vei tilbake. Vi orienterer oss mot interessebasert opplæring, Self-Directed Education, der det er barnets egne interesser som er styrende for aktivitet og læring. 
​

Måten vi arbeider på, er fremdeles prega av at skolevegringa har satt sine spor. Det gir seg utslag i at vi ikke bruker tradisjonelt pedagogisk undervisningsmateriell.  I stedet bruker vi andre kilder, som Wikipedia og digitale leksikon, You Tube, dokumentarer og praktisk læring. Og viktigst av alt, de gode samtalene og felles utforsking. Det er barnet sin vitebegjærlighet og egen interesse og indre motivasjon som driver læringen. Vi ser at gjennom læringskjeder som er initierte av barnet selv, er vi innom mange emner fra læringsplanene og arbeider mye tverrfaglig. Tematikken i en typisk måned i hjemmeskolen kan vandre slik som dette:

Læringskjede
Selvstudium og samtaler og felles research om 2. verdenskrig og annen historie. Interessen får flere sidegreiner, disse er helt dagligdagse og typiske tema for samtaler vi har hjemme, som fører til at vi søker opp informasjon, ser dokumentarer osv.  2. verdenskrig – Tyskland – Russland – atombombe – atomkraft – Tsjernobyl – strålingsfare, ulike strålingstyper -  Den kalde krigen – DDR / GDR – Retro porselen - USA – NATO – Nord Korea - Vietnamkrigen – Hva med Afrika i 2. verdenskrig?  - Galskap og ondskap -  Hitler – Terrorisme – Norsk historie og holdning om jøder – Bunkerser og sikkerhet – Venner i chat fra Russland om Vesten sitt feile syn på landet – Trump og ledere gjennom historia som har vært uheldige – Den franske revolusjonen – Demokratiutvikling – Monarki / republikk - ulike styringsformer – Tysk teknologi i dag – tysk språk – Duo lingo – omregning valutakurs euro – norsk krone - 


Frihet
Dette er jo ikke en enkelthistorie. Det er flere som oss. Det er mange, mange barn som har det vanskelig med skole, og mange foreldre som er fortvila. Barn kan ha forskjellige grunner til å mistrives på skolen, slik er det også i vårt tilfelle, selv om vi her har lagt vekt på hovedutfordringen. Vi ser at vår historie i tillegg til å være en personlig historie, like mye har å gjøre med system som med individ. 


Vi ønsker en fremtidig skole med en helt annen åpenhet for alternativ opplæring. Å lese om demokratiske skoler, der elevene selv velger hva de arbeider med er inspirerende, som Sudbury Valley School i USA. I Danmark er det et voksende miljø omkring Learning Mission – som ønsker å reformere skolen mot mer fri læring. I Norge har Idehistoriker Espen Schaanning skrevet om utfordringer omkring en skole som ikke passer for alle. Og podkaster som Lars og Pål ytrer mange refleksjoner som, slik vi ser det, ønsker å stimulere til et mer fleksibelt syn på barndom og skole.

Likevel er vi i blant sky for å snakke med folk om at vi driver hjemmeopplæring, fordi det er så ukjent for folk, og en må forklare så mye. Samtidig digger jeg rått det valget vi har gjort, og ser at det er det rette for barnet og at det virkelig var på tide å prøve noe annet. Vi har ikke angra en dag på at vi tok tilbake ansvaret for opplæringa av barnet vårt selv. Vi ser at den læringa som skjer under frihet, er mye mer framtidsretta og nyttig, full av humor og ekte interesse. Nå kan vi bruke energien vår på å støtte under og legge til rette for og hjelpe med hobbyer og interessefelt, heller enn å slite oss ut på å kjenne oss mislykka ovenfor skolen. For, det vi har vært gjennom er erfaringer jeg ikke unner noen foreldre, og aller minst noen andre barn.

Anonym mor, juni 2020


Picture
4 Comments

Organisk læring -  eller hvordan det ene tar det andre  -

22/5/2020

0 Comments

 
Picture
Alle som har hatt både hunder og katter har erfart at en hund kan man oppdra, en katt derimot oppdrar eieren. Katter vil gjøre ting på sin måte, og på sitt finurlige vis, stillferdig og umerkelig, får de eieren til å gjøre som de vil. Vårt barn var en katt.

Vi begynte hjemmeundervisning etter 4. klasse. Det var en prøveordning i begynnelsen, så av den grunn, samt det faktum at familien har drevet med skole i generasjoner, skjelte vi i starten til lærerplaner og vanlig skoletenkning til en viss grad. Gutten vår gjorde som han ble bedt om, men til tider med stor motstand. Vi så imidlertid fort at der han hadde egne interesser, skjedde læring på en helt annen måte enn på de områder han ble påtvunget noe han egentlig ikke så noen mening i. Vi lot ham derfor mer og mer få være en katt.

Det eneste faget som overlevde en slags skoleaktighet var matematikk, men vi førte dagbok for å ha en dokumentasjon på hva som skjedde. Vi sjekket også læreplanen fra tid til annen, men utover dette følte vi oss ganske frie. Og det var nå det virkelig skjedde noe. Gutten vår kastet seg over sin store lidenskap, transport, med liv og lyst. Han hadde allerede forstått at kollektivtransporten på en eller annen måte hang sammen og at alle linjer og ruter er en del av noe større. Det ble lagd helt nye kollektivnett for busser, ferger og hurtigbåter. Rutetabeller, holdeplasser og kart ble utarbeidet, og avstander og tider ble målt ut i google maps ruteplanlegger, eller rett og slett kjørt opp, med stoppeklokke og kilometerteller. Det var ingen restriksjoner på datamaskinbruk og nettet ble en fantastisk kunnskapskilde. Det ble sett videoer, lest spesifikasjoner, og spilt simulatorspill med buss, tog, t-baner, båter og fly.

Alt fra Titanic til London Underground og Heathrow Airport ble utforsket. Vi levde i en transportverden og det skal ikke underslås at vi av og til lurte på om vi hadde valgt det rette, kanskje særlig når han kom helt ned på detaljnivå om buss- og togdører, men vi var standhaftige og deltok også der. Og vi så at når han fikk holde på lenge nok, da tok det ene det andre. Når båtruter på Vestlandet ble lagt ned, ble han interessert i nyheter om samferdsel, i økonomien i samferdselsektoren, politiske avgjørelser og prosesser. Han stilte spørsmål om hvorfor, og svarene rommet avfolking, industripolitikk, globalisering, klima og ressurser. Språk fant også sin naturlige plass i dette universet, særlig engelsk, men også tysk fordi flere av simulatorspillene var tyske.

Geografi ble viktig når det skulle tegnes kart over hele verden med båt-, fly- og toglinjer. Vi var også innom arkitektur, historie, teknikk, meteorologi og praktisk regning. Det ene tok det andre, og det vokste seg stort, som en by av kunnskap, mangfoldig og i mange plan.

Vi så det samme innen musikk, hans andre store lidenskap. Han begynte med det hele og arbeidet seg etterhvert ned i detaljene, og ved å gjøre det på sin måte oppnådde han en fabelaktig progresjon. Det ble komponert for piano, strykekvartett, korps og symfoniorkester. Komposisjonsteori, musikkhistorie og notelære ble studert. Vi levde en stund i et herlig kaos av rutetabeller og noteark på de underligste steder i huset. Og det vokste frem en gigantby av musikk, en megapolis, en kjempemessig konstruksjon av nesten alle tenkelige elementer innen den klassiske musikktradisjonen, fra kantater og kirkemusikk til moderne symfoniske korpsverk, fra triangel til ondes martenot. Vi så igjen at det ene tok det andre. Musikkinteressen førte ham, og oss, også inn i allmenn historie, samfunnslære, språk, kunst, arkitektur, estetikk og poesi, og alt ble tilegnet ved egen vilje og kraft. Vi som foreldre har i noen grad guidet eller vist veien og tilrettelagt. Vi har alltid hørt på og vært deltagere, vist interesse og vært sammen med, men vi har ikke undervist i vanlig forstand.

Helhet og detaljer henger uløselig sammen i dette lystbetonte og lidenskapelige læringsarbeidet, og vi synes også det har vært interessant å oppdage at de erfaringer vi har gjort oss i det lille, faktisk gjenfinnes i forskning om læring og i alternativ pedagogikk. At det finnes forskningsmessig belegg for det som sprang ut av våre helt personlige behov, og som på ett vis «ble til mens vi gikk», har gitt ekstra legitimitet til det valget vi gjorde om å hjemmeundervise vår sønn, på den måten vi har gjort. Det vi har beskrevet over, harmonerer f.eks. med en språkpedagogisk retning som suggestopedi og med deler av amerikansk språklæringsforskning representert ved Diane Larsen-Freeman. Hun bruker «complexity theory» for å gi ny forståelse av hvordan andre- og fremmedspråkslæring foregår. Også Maria Montessoris pedagogiske idéer og praksis, og hennes «kosmiske undervisning» uttrykker en slik helhetstankegang.
Maria Montessori står på barnas side, og når man leser om hennes pedagogiske virke, kjenner man igjen mange av de samme tankene som preger hjemmeundervisningsmiljøet. Alle barn ønsker å lære og har en enorm motivasjon som ikke må knekkes av læreplaner og forordninger. Hvis barna blir utsatt for for mange begrensninger og ikke får tilfredsstilt sin utforskertrang, kan det lede til sinne og aggresjon. Barna må få frihet til å følge sine egne behov, og de må etter hvert lære å se seg selv som del av en større sammenheng. De store fortellingene innleder hvert skoleår i Montessoriskolene og overleveres muntlig til barna. De trekker opp de altomfattende perspektivene som universets tilblivelse, livets og menneskets utvikling, språkets og tallenes historie. «Barna skal kjenne at de er en del av helheten, og få kunnskap om universet og menneskenes utvikling og plass der. Alt henger sammen og ingenting presenteres som isolerte fakta.» (Steinholt/Løvlie).

Suggestopedien er også opptatt av helhet. Denne pedagogikken er utviklet av bulgareren Georgi Lozanov som døde i 2012, 86 år gammel. Hans interesse for pedagogikk tok utgangspunkt i arbeid og forskning innenfor psykiatri, nevrologi og hjernefysiologi. På denne bakgrunn utviklet han en pedagogikk og en metodikk som jobber på lag med hjernen. Suggestopedien har mange elementer som vi ikke skal gå inn på her, men ett av prinsippene i den pedagogikk og metode han utviklet, er prinsippet om helhet - del - helhet.

Alt henger sammen, sier Lozanov. Utgangspunktet for læring er en eller annen form for helhet. Man lærer om helheten gjennom å ta for seg de ulike delene, noe som så igjen gir en annerledes forståelse for og kunnskap om helheten, ikke ulikt det vi har beskrevet om musikk og transport i teksten over. Lozanovs egen metafor handler om elefanter: Hvis man blir presentert for løsrevne deler, og studerer bare disse, gir det lite mening og lite forståelse for hvordan de ulike delene egentlig henger sammen og hvordan de er viktige for helheten elefant. I følge Lozanov følger varig læring prinsippet om helhet – del – helhet.

Da vår sønn ble sluppet fri, fulgte han helt intuitivt dette prinsippet. Når han f.eks. spilte piano, var det et eller annet stykke som fanget hans oppmerksomhet fordi det rett og slett var så fint. Han stavret seg igjennom og kunne etter en viss tid spille det hele tålelig bra. Så gikk han ned i enkeltdelene, fikk kanskje inn de letteste eller morsomste partiene først, øvde så de vanskelige delene og intrikate taktene om igjen og om igjen for å få alt på plass. Samtidig som dette pågikk, var han hele tiden innom helheten, spilte igjennom alt for å sjekke, eller bare for å kose seg, for så å dukke ned i detaljene igjen. Det var en kontinuerlig veksling mellom helhet - deler – helhet, og så til slutt hadde han en ny helhet, en helhet som var klar for framføring.

Og slik er det vel med oss alle. Våre interesser begynner i det store, i en helhet. Er man interessert i f.eks. strikking, er det resultatet man fanges av først, f.eks. en fantastisk genser, ikke alle enkeltelementer som skal til for komme i mål med denne genseren. Det kommer etter hvert. Da går man ned på detaljplan og studerer mønstre, garnkvaliteter, farger, størrelse på strikkepinner og strikketeknikker. Man går fra helhet til delene og så til helheten igjen.

Kunnskap må henge sammen, sier Lozanov. Helhet og deler er uadskillelige. Helheten er i delen og delen er i helheten. Helheten gir nødvendig nyanse til delen, og ingen deler må derfor undervises isolert fra en helhet slik det ofte gjøres f.eks. i tradisjonell språkopplæring. Her rettes fokuset ofte mot grammatikken og detaljene helt fra starten av. Så prøver man å bygge sten på sten. Slik er det også i skolen som sådan, hvor verden er delt opp i enkeltfag uten noen egentlig sammenheng. Verden i skolen er fragmentert, og har man en datamaskin, vet man hva som skjer. Hvis harddisken er fragmentert, ligger alt lagret overalt og har ingen sammenheng. Datamaskinen jobber senere og senere for til slutt å henge seg helt. Dette påviste Lozanov også for den menneskelige hjerne. Hjernen trenger en helhet å orientere seg ut ifra for å fungere optimalt.
Hver del av hjernen inneholder informasjon om hele hjernen, og våre reaksjoner er komplekse. Vi reagerer med "hele oss". Dette er også amerikaneren Diane Larsen-Freeman opptatt av. Hun bruker «complexity theory» for å prøve å forstå hvordan språklæring foregår. Så vidt vi har forstått, forsøker «complexity theory» å studere komplekse, dynamiske systemer, systemer som hele tiden forandrer og tilpasser seg. I følge Larsen-Freeman kan språklæring forstås som et slikt komplekst system, noe dynamisk som hele tiden er i forandring og tilpasser seg denne forandringen. "Complex systems are made up of many components which interact and give rise to patterns at another level of complexity." sier Larsen-Freeman. «Komplekse systemer består av mange komponenter som virker sammen og fører til nye mønstre på et nytt nivå av kompleksitet» (vår oversettelse).

All læring er altså en prosess. Man blir aldri helt utlært. Man kommer aldri helt fram. Alt er hele tiden i sin vorden. Man er i en slags dialog med alt omkring seg og alt utvikler seg hele tiden gjennom denne dialogen. Ferdigheter og kunnskap utvikler seg som et resultat av interaksjon. Dessuten, og nok en gang, hvis man ser på læring som noe lineært og ikke-dynamisk, går kunnskapstilegnelsen veldig tregt. Det sier Larsen-Freeman og det sier Lozanov. Å bygge sten på sten er en uhyre ineffektiv måte å lære på. Det er ikke slik hjernen oppfatter og arbeider. Larsen- Freeman kaller det «the inert knowledge problem» («kunnskaps-treghetens problem» vår oversettelse). Når man holder på å lære seg noe, utvikler man derimot et system av det som så langt er forstått, noe som i sin tur blir utgangspunkt for det videre læringsarbeidet: «As a learner's system develops, it functions as a resource for its own further development.»

Med den frihet vi ga sønnen vår, kunne han selvfølgelig også velge å stoppe, og si at dette er så langt jeg ønsker å utforske akkurat dette området. Mange interesser ble ikke forfulgt i noen særlig grad, eller de ga opphav til andre sterkere interesser, som så ble utforsket videre. Organisk læring, der det ene tar det andre, følger ingen rett linje fremover. Det er prøving og feiling, fram og tilbake. Tenk bare på hvordan et barn lærer å gå. Om igjen og om igjen reiser barnet seg og faller, prøver ut ett skritt, to skritt osv. Når man endelig har lært seg å gå, er det utrolige muligheter som ligger foran en. Man har oppnådd frihet og kan gå i alle de retninger man vil.

Frihet er også viktig for Rousseau i hans berømte og epokegjørende bok fra 1762, Emile, eller om oppdragelsen (Émile, ou De l’éducation). Hvis barn i barndommen ikke lærer å handle og tenke selv, vil de aldri senere heller kunne lære det. De vil lett kunne bli offer for andres maktutøvelse. Dette er et tankekors i vår moderne gjennomregulerte og kontrollerte tilværelse. Hjemmeundervisning gir barna en uvurdelig mulighet for å bli kjent med seg selv og sitt eget læringspotensial. «Man kjenner ikke barndommen» i den forstand at man ikke kjenner grensene for hva et barn kan tilegne seg, på forhånd. «Den menneskelige natur er ukjent for oss, og forblir det resten av livet, for vi mister aldri evnen til å lære.» (Steinsholt/Løvlie: s. 118 – 120, vår oversettelse)

Vi har prøvd å sette ord på hva som skjedde da sønnen vår fikk frihet i læringssituasjonen. Svaret vi fant var "organic learning" eller organisk læring. Mange vil si at dette begrepet rommer akkurat det samme som SDL, «Self-Directed Learning». Til det er bare å si at kjært barn har mange navn. SDL i sin videste forstand er læring hvor initiativ og læringsansvar ligger hos barnet. Barnet er ikke blind eller døv for dialog og input fra andre, men all aktivitet skal springe ut fra barnets eget behov for å lære. Andre har satt merkelappen «unschooling» på denne holdningen til læring. Det er et godt innarbeidet begrep, men negativt i sin understrekning av hva det ikke er. Det er ikke skole slik vi er vant til å tenke skole. Vi ønsket å finne et annet begrep som på en positiv måte beskriver hva som skjer når barnet selv får drive læringsprosessen framover, en dynamisk prosess, oppstått i barnet selv. Som alt levende og organisk utfolder det seg som ringer i vann, eller snarere som knoppskyting, ikke langs en rett fremmadskridende linje. Kunnskap på denne måten er - som «organic food» - dyrket fram uten bruk av pesticider eller kunstige tilsetningsstoffer. Resultatet er potent, sunt og naturlig.

P.S. Vi vil gjerne få understreke at det vi her har beskrevet, ikke gir noe uttømmende bilde av alle aktiviteter og alt læringsarbeid som foregikk i våre seks år med hjemmeundervisning. Det gir først og fremst et innblikk i de tanker vi har gjort oss og det læringsklima aktivitetene foregikk i. Vi har oppfylt alle læreplanens mål i større eller mindre grad, og sønnen vår kom inn på videregående skole på den linjen han ønsket, uten problemer. Han valgte imidlertid å takke nei til plassen for fortsatt å ha råderett over sin egen tid. Den bruker han nå på musikk og tar videregående skole som privatist ved siden av. Han leser alle fag på egen hånd, i sitt tempo, med fortsatt støtte fra oss, først og fremst som diskusjonspartnere og praktiske støttespillere. Det er nemlig mye som må undersøkes og legges til rette for å få avlagt de 22 eksamenene vi har funnet ut at han må igjennom for å få vitnemål og studiekompetanse.
Denne løsningen koster faktisk også en del penger. Den plutselige økningen i eksamensavgiften som kom for noen år siden (vel 1000 kr per eksamen), var et slag i ansiktet og oppleves som svært urettferdig. En skoleplass i videregående skole koster ca 130.000 kroner per år (tall fra VG Debatt 2015 som henviser til KOSTRA i SSB). Vår videregående opplæring belaster ikke fellesskapet økonomisk overhodet. I stedet pålegges vi store utgifter. Det skal tydeligvis koste ikke å følge strømmen, og å gå sine egne veier.

Kilder:
1. Larsen-Freeman, Diane: Complexity Theory: Renewing Our Understanding of Language, Learning, and Teaching, http://www.tesol.org/attend-and-learn/international- convention/convention2014/featured-speakers/diane-larsen-freeman-keynote-video
(hentet 20.04.2015)
2. Lozanov, Georgi (2009): Suggestopedia/Reservopedia, Theory and Practice of the Liberating- Stimulating Pedagogy on the Level of the Hidden Reserves of the Human Mind, St. Kliment Ohridski University Press, Sofia
3. Self-directed learning, www.selfdirectedelearning.com, (hentet 25.01.2017)
4. Steinholt, Kjetil og Løvlie, Lars (red.) (2004): Pedagogikkens mange ansikter, Pedagogisk idéhistorie fra antikken til det postmoderne, Universetsforlaget, Oslo

Skrevet
av Jan-Tore Halvorsen og Wenche Valand i 2017 som kapitel til en bok om hjemmeundervisning som ikke ble noe av. 
​
til Personlige erfaringer
0 Comments

Om sosialisering

22/5/2020

0 Comments

 
Picture
For en tid siden ble jeg spurt her om hvilke argumenter jeg pleier å oppgi når det blir spørsmål om HU (privat hjemmeundervisning) og sosialisering. Jeg har vanskelig for å fatte meg i korthet når det kommer til dette, derfor lager jeg et eget innlegg heller enn å poste det som en kommentar. Hvordan jeg uttrykker dette muntlig kommer selvsagt an på situasjonen og mottakeren av budskapet, men her er i hvert fall essensen av det jeg/vi tror på - med Neufield og Maté sin bok 'Hold on to your kids', og ikke minst egen erfaring som elev, lærer og bhg/skolemamma, til grunn for forståelsen. 

Hvilken sosialisering er det egentlig barna gjennomgår på skolen i dag? For de aller fleste handler det om å lære seg å bli mest mulig lik de andre i flokken. Det dreier seg om å hige etter å oppfylle populærkulturens idealer, og samtidig undertrykke alle egne ønsker, impulser, drømmer og interesser som ikke samsvarer med disse. Barna knytter bånd seg i mellom i mangel på voksenkontakt, og på bekostning av den naturlige voksenorienteringen, og vi kaller det vennskap. Men disse vennskapene er ikke bygget på ubetinget aksept og kjærlighet - de krever at man følger visse koder og regler for utseende, preferanser og oppførsel for å oppnå anerkjennelse fra de andre i gjengen. Motsatt risikerer man å bli utstøtt og alene - i verste fall mobbet og trakassert. Dette er ikke vennskap som tillater sann vekst og utvikling av en trygg identitet og personlig integritet. Dette er ikke noe vi ønsker for våre barn! 

Det er heller ikke slik at skolens organisering av barna (i store grupper, delt etter fødselsår) har oppstått fordi pedagogisk forskning har avdekket at dette er den beste måten å 'sosialiseres' på. Snarere tvert i mot! Den naturlige og sunne sosialiseringen skjer på tvers av generasjoner og aldersgrupper, hvor de umodne individene orienterer seg etter de som er eldre og klokere, og på denne måten lærer seg kulturens viktige verdier, koder og tradisjoner. I dagens bhg- og skolesystem har denne typen sosialisering dårlige vilkår, både rent praktisk, pga store barnegrupper med for få voksne til å ivareta den naturlige tilknytningen lederrollen burde innebære, men også idemessig gjennom den utbredte misoppfatningen at barn først og fremst er avhengige av jevnaldrende for en god sosialisering.

Sannheten er at barn ikke kan ta ansvar for andre barns følelsesmessige utvikling, de kan ikke gi hverandre den ubetingede kjærlighet og aksept som ligger til grunn for en sunn identitet og selvfølelse. Derfor kan barns såkalte vennskap aldri bli hva de behøver mest av alt i vekst og utvikling. 

Formidling av verdier, holdninger og kulturuttrykk, skjer i vårt samfunn innad i jevnaldergruppene, ikke fra de eldre til yngre generasjoner. Barn og unge i dag vender seg til hverandre som rollemodeller og rådgivere i verdispørsmål og for kulturoverføring. Resultatet er en kultur i forfall og individer som insisterer på å forbli umodne resten av livet. Og fordi dette har blitt normen i dag, tror vi alle at det er sånn det skal være. 

Men selv om noe representerer en norm betyr det ikke at det er naturlig eller sunt. Vi ønsker å være en motvekt til denne normen i samfunnet vårt, som vi ser på som usunn og destruktiv. Mobbing, seksualisering av barnekulturen, barn som skjemmes over foreldrene og helst vil være kopier av jevnaldringene allerede i barnehagealder - alt dette er tydelige uttrykk for noe grunnleggende galt i det samfunnet vi har skapt, og hvor skolen spiller en vesentlig rolle. Vi vil gi barna våre et alternativ til dette når det kommer til deres sosialiseringsprosess. Vi ønsker at de skal få utvikle seg i sin egen takt, få være barn og få oppføre seg som barn så lenge de har behov for det.
​

Skrevet av Kristin Bodin, 1. februar 2016 i gruppen "HU i Norge - erfaringer og diskusjon", på Facebook
Til personlige erfaringer
0 Comments

5 vanlige spørsmål om hjemmeundervisning

4/4/2020

8 Comments

 
Av Linda Hagen, Leder i NHUF

Det er en litt rar tid vi er i nå da ingen barn kan gå på skolen, men må ha skole hjemme. 

Les om forskjellen på hjemmeskole og hjemmeundervisning.

Noen vil nok bli litt overrasket over å se hvor fort det går å ha undervisning hjemme, og hvor effektivt det kan være. Mange opplever også at det er kjempestress og slitsomt med flere barn hjemme på en gang og man skal prøve å få gjort skolearbeid. 

Andre igjen har vært innom tanken på hjemmeundervisning uansett og tenker at nå MÅ man jo faktisk prøve, og synes det er veldig spennende. 

Det er veldig lite kunnskap om hjemmeundervisning rundt omkring, har jeg merket. De aller fleste er skeptiske, noen er direkte negative, mens noen er nysgjerrige fordi de synes det kan høres fint ut. 

Jeg, for min del, prøver ikke å overtale så mange som mulig til å ha hjemmeundervisning. Målet er ikke å «verve» folk til å ha hjemmeundervisning, men jeg ønsker å informere så mange som mulig, fordi jeg synes at alle skal vite om denne muligheten. 

Vi har hjemmeundervisning for 3 av våre 8 barn nå for tiden. Eller…..akkurat er jo alle hjemme så klart pga corona, men til vanlig er det 3 stk, som har hu nå her hos oss. 2. 8 og 9. trinn. 
De tre eldste er ferdig med eller går nå på vgs (ingen av de har hatt hu), de to neste har hu og går i 8. og 9. trinn, neste der igjen går i 5. trinn på skolen (hjemme nå pga corona- hadde hu i 4. trinn), så er det gutten i 2, trinn som har hu og så minstemann på 4 år som er hjemme.
Picture
Er det fint vær kan en ha skole ute :)
5 vanlige spørsmål om hjemmeundervisning

Hvem kan ha hjemmeundervisning? 
– Det er ikke noe krav til den som skal undervise barna sine hjemme. Mange tror at foreldrene må være lærere og at en må ha pedagogikk-utdannelse. 
Noen sier til meg: «Men jeg har ikke kompetanse til å undervise i matte/naturfag etc, så jeg kan ikke ta på meg det. «
For å undervise på SKOLE må man ha relevant utdanning, men ikke som hjemmeunderviser. Det er to forskjellige ting å undervise på skole og hjemme. Det bare er annerledes. Jeg tenker at her må folk erfare det selv. Jeg kan dele mine erfaringer, men folk må bare gjøre sine egen flotte erfaringer her. Jeg har har mange! 
Det magiske med læring, er nemlig ikke den som underviser, men barnet selv. Dets fantasi og nysgjerrighet. Vi voksne må legge legge tilrette og la læring skje. Dette er et stor tema!


Bruker hjemmeundervisere noe bestemt opplegg?
– Det er ikke et krav om et opplegg for undervisningen. Man har metodefrihet. Foreldrene og barna kan legge opp et opplegg som passer deres liv, men felles for alle er at de må forholde seg til kompetansemålene. 
Noen har et strikt opplegg hjemme, med timeplan og faste ting. Det passer best for noen. 
Mens andre igjen har det litt friere og spontant. Noen lar barna styre læringen omtrent helt selv, og noen har en mix av fast opplegg og selvstyrt læring. 
Mange får låne skolebøkene av skolen, men dette kommer helt an på samarbeidsvilligheten til skolen. 
Vi her hjemme, er svært heldige, og får låne alle bøker og til og med pc til jentene på 8. og 9. trinn. 
Er det noe oppfølging? 
– Det er vanlig å ha tilsyn 2 ganger i året. En tilsynslærer utnevnes til å følge opp hjemmeundervisningen. Det er normalt rektor ved nærskolen, men kan også være en man velger selv med tilknytning til skolen/kommunen. 
Det er ikke krav om testing av barna, men tilsynslærer kan ønske det hvis det er mistanke om at det «ikke skjer noen ting». 

Finnes det noe miljø for hjemmeundervisere? 
– NHUF (Norsk Hjemmeundervisningsforbund) avholder treff gjennom året. 
Dette året (2020) er det planlagt minst ett treff i måneden i Oslo/omegn. Det er også en Hjemmeundervisningskonferanse på våren. I år ble det avlyst pga. corona, og treff er også inntil videre avlyst. 
Vi bor ganske spredt i vårt land, men vi håper å få til aktivitet over hele landet. Det blir opp til de hu-ere som bor rundt omkring i distriktene. 
Vi har også en fast sommerleir. Det blir kanskje heller ikke noe av i år, pga corona. 
Vi har en gruppe på facebook som er flittig i bruk, der vi deler erfaringer og ideer. 

Hvordan sosialiserer dere barna deres?
Det hyppigste spørsmålet vi som hjemmeundervisere gjerne får, dreier seg ikke om det faglige, men om sisialisering:  
– Barn som har hjemmeundervisning er med på fritidsaktiviteter som andre barn og kan være sosiale så mye de vil. 
Noen familier er ofte sammen med andre familier/venner. Noen familier har mange barn og der går det gjerne av seg selv dette med sosialisering. Der er barna sammen på kryss og tvers av alder og kjønn. 
Noen familier er mindre, og det kan være en liten utfordring for foreldrene å få barna til å «henge med andre. 
Noen barn er introverte og ønsker ikke veldig mye kontakt med andre. 

Mitt inntrykk er at foreldre som har hjemmeundervisning med barna sine er veldig bevisste på dette med sosialisering, og de sørger for at barna treffer andre, ikke bare barn på samme alder, men mennesker i alle aldre.

Se også posten på Absolutthjemme.no
​
8 Comments

Tillit til barna

4/4/2020

0 Comments

 
Picture
Jeg liker det meste av det Peter Gray skriver, men han har dessverre litt vanskelig for å bruke et realistisk blikk på vårt samfunn/vår kultur i forhold til det som er hans ideal. Det gjør en del av analysene hans svært mangelfulle i mine øyne. Han burde lest Neufield/Mate og tatt deres perspektiv opp i sine refleksjoner - det hadde vært en super kombo tenker jeg!

Amerikaneren John Holt regnes som unschoolingens far og har hatt stor betydning for utviklingen av unschoolingsmiljøer i USA. Han har hatt en enorm påvirkning på framveksten av en reformpedagogikk med fokus på tillit til barnets iboende lærelyst og -evner. Han er obligatorisk lesning føler jeg, og alt han har skrevet kan anbefales varmt!

I Norge har vi vår egen representant for denne overbevisningen i Mosse Jørgensen (1921-2009). Kanskje vi kan kalle henne frilæringas norske mor? Hun tok til orde for en skole som var demokratisk (altså at elevene skulle ha reell medbestemmelse på ALLE områder) og interessebasert, hun har hatt mange samtaler med bla John Holt og Neil Summerhill, og vært på mange besøk rundt om på de opprinnelige danske friskoler for å lære og observere. Hun startet Forsøksgymnaset i Oslo på 60-tallet, og var motor og opphavskvinne til Forum Ny Skole på 90-tallet som etter hvert resulterte i en virkelig friskole (eller forsøk på en?) - nemlig Nyskolen i Oslo. 

Mosse har skrevet flere bøker som både er lettleste og lærerike, og hun har en fantastisk varm og morsom personlighet som skinner tydelig gjennom alt hun skriver. Hun har så mye klokt å si om både forholdet mellom barn og foreldre, barn og lærer, om skole, pedagogikk, læring og samfunn at jeg virkelig vil anbefale å lese noe av det hun har skrevet. Som kvinne har hun nok lett for å bli oversett blant alle de viktige mannlige tenkere, men hun er altså helt på høyden med de andre som nevnes i denne tråden.

Niels Christie er nevnt over her, og jeg er helt enig i at det er verdt å lese hans bok «Hvis skolen ikke fantes». Den gir et godt perspektiv på hva vi er vant til å tenke at skole er - vs. hvilke funksjoner skolen i virkeligheten har i vårt samfunn. Han er jo norsk og skreiv boka for en generasjon siden, men den er like relevant i dag - noe som i seg selv er interessant!

Vil også anbefale boka «La skolen dø», skrevet av svenske John Steinberg. Den er kort, lettlest og veldig relevant i forhold til særlig unschooling. Den gir et godt perspektiv på hvorfor skolen slik den er i dag er utdatert når det gjelder samfunnets reelle behov, og forfatteren argumenterer veldig godt for hvorfor elevene bør få følge sine egne interesser framfor en allmenn læreplan.

Mange av bøkene jeg har nevnt over er å finne i nasjonalbibliotekets gratis nettsamling, nb.no, og kan leses direkte der. Ganske kjekt i disse tider hvor bibliotekene er stengt! Der ligger også dette radiointervjuet med Mosse Jørgensen hvor hun forteller om John Holt, om hennes første møte med ham og om hans ideer (lenke nederst i innlegget). Mot slutten kommer dessuten noen korte klipp fra et intervju med Holt selv. Jeg synes det er verdt å høre på. Opptaket er 49 år gammelt, og man kunne jo tro at det som ble sagt om skolen i 1971 ville være ganske antikvarisk og utdatert i 2020. Men tenk, det eneste som er utdatert her er måten å prate på (men den er til gjengjeld helt parodisk)!

Tillit til barna: Mosse Jørgensen og John Holt i samtale med Helene Høverstad 


Publisert av Kristin Bodin som kommentar på Facebook-gruppa "HU i Norge - erfaringer og diskusjon" 4. april 2020
til personlige erfaringer
0 Comments

Ikke "skole-hjemme"

25/3/2020

5 Comments

 
Picture
Image by Comfreak from Pixabay
Jeg har hjemmeundervist datteren min på 10 år siden september i fjor. For vår del har hverdagene blitt så mye bedre på grunn av mindre stress. Vi sover så lenge vi trenger det, og det å kunne spise frokost sammen uten å måtte sjekke tiden, har gjort at vi har fått mange fine samtaler. Kranglene vi hadde om kveldene før vi endelig kom oss i seng, finnes heller ikke lenger.

Jeg skulle ønske flere foreldre (som regel mødre) hadde forstått at de er mer skikket til å stå for utdanningen av barna sine, enn det de selv tror. Lavt selvbilde er dessverre massivt utbredt blant oss kvinner, og troen på at en pedagog eller lærer vil sørge for noe bedre, medfører ikke nødvendigvis riktighet.
Det er stor forskjell på privat hjemmeundervisning og den form for "skole hjemme" de fleste opplever nå under koronaperioden; Med hjemmeundervisning (HU) er det du som forelder som bestemmer hva dere skal gjennom i løpet av en dag. Det kan være å få med seg en live-sending fra Bjørneparken, plukke litt fra NRK Skole eller TV2s Elevkanalen, evt. dokumentarer fra Netflix, eller ikke gjøre noe akkurat den dagen, fordi barnet er dypt engasjert i et online spill som han eller hun har stor glede (og nytte!) av.

Med "skole hjemme" har man fortsatt en lærer fra skolen som sier hva man skal gjennom. For naboen min innebærer det å logge på klokken 8 om morgenen sammen med datteren sin som går i 4.klasse, for så å måtte dokumentere overfor skolen, gjerne med bilde, absolutt alt de gjør i løpet av dagen. Det skal bakes brød, det skal gås tur, det skal gjøres lekser og man skal delta i digitalt gruppearbeid. En annen nabo har barna sine på en annen skole. De må ikke være pålogget fra klokken 8, så lenge de leverer oppgavene innen kl.13.30. Alt må likevel dokumenteres, og lærerne ringer for å høre om barna får gjort det de skal. "Jeg føler at vi blir kontrollert", sukket denne moren. Hun er enslig forsørger og har vært nødt til å stå opp kl.5 hver morgen for å få gjort jobben sin, for oppfølgingen av barna tar resten av dagen frem til de må levere oppgaver. Etter det gjenstår matlaging og husarbeid. Begge disse mødrene har tidligere snakket varmt om skolene barna går på. Nå opplever jeg at de stiller spørsmål ved verdien av skolearbeidet som må gjøres i hjemmet.

Selv er jeg så heldig å oppleve frihet i hverdagen, fordi det er jeg, og ikke en utenforstående lærer som bestemmer hva datteren min trenger å lære, så lenge jeg har kompetansemålene i bakhodet. Jeg har funnet god støtte i hjemmeundervisningsmiljøet i Oslo, hvor vi tidligere har møttes til svømming på badeland eller deltatt på ekornkassesnekring. Det som kjennetegner HU-foreldre er at man har stort fokus på relasjonen til barnet sitt, og det i større grad enn fokus på faglige prestasjoner. Når det gjelder dokumentasjon av hva slags form for undervisning vi hjemmeundervisere bedriver, så er det ingen standard mal som er utarbeidet fra myndighetenes side. Selv har jeg et word-dokument hvor jeg bare skriver ned hva vi har gjort i løpet av en dag. Jeg har valgt å ikke skrive ned hvor lang tid vi bruker, da jeg mener det er lite relevant. Noen dager jobber vi med lærebøker vi har fått låne fra skolen, mens andre dager har vi kun sett Supernytt før datteren min har fått gjøre det hun vil.

Mange som starter med hjemmeundervisning lener seg på lærebøker det første året. Dette føles betryggende, i hvert fall for min del, når vi skal vise tilsynslærer hva vi har holdt på med. Tilsynslærere og rektorer har som regel ingen erfaring med dette fra før.

Det kan være en utfordring å skape en relasjon basert på tillit til skolen som skal drive tilsyn, når skolesystemet og kommunene i all hovedsak møter hjemmeundervisere med mistillit og mistenkeliggjøring. Jeg tror hjemmeundervisning blir enklere å forholde seg til for skoleledere når koronapandemien er over, fordi det ikke lenger fremstår som noe mystisk og fjernt.

Fra høsten kommer vi til å gå over til mer organisk læring, også kalt interessebasert læring (på engelsk kalt unschooling), da det automatisk går i den retningen for vår del. Dette har vist seg å være en fin og naturlig form for læring blant de aller fleste barn og unge, og fremfor alt de som har en diagnose innenfor autismespekteret, fordi de ofte har kreative talenter som ikke nødvendigvis blir verdsatt i skolen. 

Jeg har lyst til å nevne en svært viktig ting, og det er at regjeringen vurderer å innføre skoleplikt i Norge (nå er det kun opplæringsplikt), sannsynligvis fra høsten 2022. I dag er det slik at man kun gir beskjed til kommunen og skolen om at man velger å gå over til hjemmeundervisning, men i NOU 2019: 23 om ny opplæringslov, foreslås det at foreldre må søke om å få hjemmeundervise. Da må det legges frem en plan for hvordan dette skal foregå når man søker. Kommunen kan velge å avslå, og dermed blir det i praksis skoleplikt. Dersom loven blir vedtatt, vil den ikke ha tilbakevirkende kraft. Det vil si at vi som allerede hjemmeunderviser, ikke trenger å søke, og vi trenger heller ikke å legge frem en plan for hvordan undervisningen i hjemmet skal skje. 

En annen ting myndighetene vil endre på, er at hjemmeundervisningen kun kan skje på folkeregistrert adresse. Dette er absurd når man tenker på hvor mange foreldre som kan jobbe fra hvor som helst, bare de kan være online. Før koronautbruddet var det enkelte familier som valgte worldschooling, altså at de reiste rundt i verden for å oppleve ting sammen med familien sin. Et eksempel på dette er det norske kronprinsparets såkalte dannelsesreise i 2010. Da uttalte kronprins Haakon: "Vi ønsker å reise og bruke tid sammen som en familie, og vi håper å vise barna våre litt av verden; at det finnes mange kulturer og mange måter å leve på". Det er mulig at koronautbruddet setter en stopper for slike opplevelser i mange år fremover, men uansett blir det for dumt om man f.eks ikke kan oppholde seg noen måneder hos slektninger et annet sted i landet, eller utlandet, dersom man ønsker det. 

Jeg blir bare SÅ glad hver gang jeg ser en annen mor eller far som vurderer HU. Det kreves mot, for man hopper ut i en totalt ny og ukjent hverdag. Som regel prøver skoleledere og kommuner å skremme oss vekk fra det, men det er bare så verdt det, dersom man har en følelse av at dette kunne vært en bra ting for ens eget barn eller familie.

Et varmt lykke til fra meg, til alle som våger å forsøke.

​Av Linda Solberg. Skrevet som svar til en som vurderte å fortsette å ha hjemmeundervisning etter at koronakarantene var over. 25. mars 2020. Teksten er noe redigert i ettertid.
til personlige erfaringer
5 Comments

    Kategorier

    All
    Historier Fra Hjemmeundervisningen
    Informasjon
    Ny Opplæringslov
    Ny Opplæringslov
    Personlige Erfaringer
    Sånn Gjør Vi Det
    Sosialisering
    Tilsyn
    Treff

    Arkiv

    December 2022
    February 2022
    January 2022
    December 2021
    October 2021
    September 2021
    August 2021
    June 2021
    April 2021
    December 2020
    November 2020
    September 2020
    August 2020
    July 2020
    June 2020
    May 2020
    April 2020
    March 2020
    February 2020
    January 2020
    December 2019
    October 2019

    RSS Feed

Picture

Norsk hjemmeundervisningsforbund

Om NHUF
Kontakt oss
Siste nytt
​Bli medlem

  • Privat hjemmeundervisning
    • Hva er privat hjemmeundervisning?
    • Hvordan komme i gang
    • Hvordan hjemmeundervise
    • Vanlige spørsmål
    • Personlige erfaringer
    • Historisk gjennomgang
    • Information in English
  • Lover og plikter
    • Lover
    • Tilsyn
    • Kommunens plikter
    • Foreldres plikter
  • Ressurser
    • Læreplanene
    • Opplæringsressurser
    • Ressurser om hjemmeundervisning
  • Blogg
  • nhuf
    • om NHUF
    • Ledsagertjenesten
    • Medlemskap
    • Kontakt