Tidlig en oktobermorgen 2009 ble Leo født. Han var ikke kommet lenger enn til uke 27+3 og ble født med keisersnitt på grunn av akutt eklampsi. Da jeg holdt ham for første gang ble jeg overrasket over at den lille fugleungen hadde så fast og sterk rygg. Etter tre måneder på Haukeland kom han hjem og det var godt; vi kunne nesten se at han vokste fra dag til dag.

Han hadde det fint disse første årene, men vi kunne se at han ble sliten i større grupper og fant etterhvert en barnehage som var liten og trygg. Han gikk korte dager og var en utadvendt gutt som snakket blidt med alle.

Så ble han tre og ble overført til storebarnsavdelingen. Der var det mer mas, flere regler, strammere program. Leo trivdes ikke. Han ville ikke gå dit og gråt og klamret seg til meg ved avlevering. Jeg kjente at dette er ikke greit, om dette er så stort og vanskelig for ham må jeg ta det på alvor. Han var mye hjemme etter det, og gikk i barnehagen kanskje en dag i uka. il å begynne med var jeg allerede hjemme med lillesøster og vi hadde det fint med energiske, kaotiske dager i vårt eget tempo. Etterhvert jobbet vi begge deltid og hadde muligheten til å legge opp ukene etter barnas behov. 

Årene gikk og det nærmet seg skolestart. Han var født sent på året og skulle egentlig vært født i januar. Han kom til å være 5 år i første klasse. Vi funderte på å søke utsatt skolestart. Vi funderte på alternative skoler. En tidlig søndag morgen våknet jeg og tenkte "Vent nå litt. Leste ikke jeg en artikkel om at Knut Røed Ødegaard hjemmeunderviste datteren sin? Kan det være lov?" En halv time senere hadde det falt en stor bør fra skuldrene mine; visst var det lov! Det var til og med en rettighet sidestilt med skoleopplæring. For en lettelse! Vi fikk etterhvert kontakt med andre som drev privat hjemmeundervisning i Oslo-området og bestemte oss for at han skulle få begynne på skolen til høsten, men at vi tok han ut om det ikke fungerte.

Skolestart kom og det tok ikke mange dagene før nyhetens interesse ga seg. Vi prøvde forskjellige versjoner av samarbeid og tiltak, men vi så at dette ikke var bra for ham. Han var utslitt, rasende og ute av seg. Han var som en vissen blomst. Til høstferien tok vi avgjørelsen; vi tar ham ut av skolen.

For en lettelse! For en glede! Nå kunne vi fortsette å leve livet i vårt eget tempo med timesvis med frilek og Leo fikk all den tid han trengte til å hente seg inn igjen mellom aktiviteter. En dag med aktivitet krevde minst fire dager ro hjemme før han hadde glede av noe ute av huset igjen. Dagene ble fylt av lek, spill og besøk hos venner. Vi gikk på turer og lærte nye ting hele tiden. Tilbake kom den blide energiske gutten vår. Han var rett i ryggen og øynene glitret.

Nå har vi hatt privat hjemmeundervisning i seks år og er fortsatt godt fornøyd med valget alle sammen. Vi tar det ett år av gangen og vet fortsatt ikke om Leo kommer til å begynne på ungdomsskolen eller om vi fortsetter hele skoleløpet hjemme. Det betyr ikke at alt er rosenrødt og problemfritt. Jeg har vært bekymret for vennskap og sosialt liv og for om han lærer fort nok og redd for å ikke gjøre det riktige for ham. Dette regner jeg med er generelle bekymringer enhver foreldre har. Men jeg mener at mental helse er noe av det aller viktigste i livet og jeg er ikke i tvil om at om han hadde måttet gå på skolen hadde han uten tvil utviklet skolevegring og muligens blitt stigmatisert som en problemmaker. Nå er han en laidback, rolig 12-åring, med masse humor og utholdenhet, med et bredt spekter av interesser og som liker å lære.

Fordelen med privat hjemmeundervisning for premature barn er nettopp den tilrettelagte opplæringen og muligheten for å tilpasse omgivelsene til det best mulige læringsmiljøet for barnet. Mange av de premature barna sliter med konsentrasjon, store grupper mennesker og filtrering av inntrykk. Dette gjør skolehverdagen vanskelig å navigere når de er små. Ettersom de blir større blir de stort sett mer robuste og kan lettere navigere disse utfordringene.

Men hva med det sosiale? Skolens oppdrag er jo ikke bare kunnskap? Vi mennesker er forskjellige, også på dette punktet. Det er ikke alle som trenger å ha mange mennesker rundt seg hver dag for å utvikle sin sosiale kompetanse. Det finnes også mange andre sosiale arenaer; kulturskole, sportsaktiviteter, naboer, speider, musikkorps, familie og gaming for å nevne noen. Dette er arenaer hvor en lærer samspill og samarbeid, men ofte i roligere, mer fokuserte omgivelser.

Det er ikke noe mål i seg selv at flest mulig skal velge privat hjemmeundervisning og det er ikke svaret på alle problemer. Men jeg mener det er viktig at flest mulig får vite at det er lovlig, mulig og mindre komplisert enn mange tror. Og at det kan være et godt alternativ særlig for vår gruppe barn de første årene av barneskolen.

Denne teksten ble skrevet til Prematurposten, høsten 2021

Selv startet vi med HU (privat hjemmeundervisning) akutt da gutten begynte i 5.kl. Han hører nå til 7.klasse. Vi starter dagen med Supernytt og dialog rundt det som blir tatt opp der. Har så en økt med noe matte el. norsk. Norsk slår vi sammen med KRLE, naturfag eller samfunn ofte. Vi spiller en del brettspill - der ligger mye læring! Vi spiller for eksempel Payday, Yatzy,  Monopol, Brainstorm, Villkatten,  Pass the bomb, Word search, Ligretto dice, Ticket to ride, Vil du bli millionær, Settlers, Ubongo, Brainbox verden, Norge quiz og sjakk. Matematikk er det i flere av spillene, ellers historie og fakta opplysninger. De lærer en både logisk tenkning, strategi og samspill med andre, og å memorere både ord og fakta.
Vi har lite "vanlig skole" da her er skoleskadd gutt. Vi bruker mye "skjult læring" for eksempel i samtale på turer i natur og på kjøreturer. Benytter ofte anledningen når vi er sammen med andre familier eller har besøk av andre barn til å få igang diskusjon/dialog på aktuelle tema, eller hjelpe de igang med interessante prosjekter. Som forelder må jeg da være "på" og tenke hvordan det de holder på med kan knyttes til forskjellige fag og kompetansemål, og notere dette ned. Det blir etterhvert en livsstil hvor du automatisk tenker læring i det meste gjennom dagen.

For noen funker det fint med en timeplan, det gjør det ikke hos oss. Men vi har jo en form for struktur allikevel, og bruker mye tid på fysisk aktivitet med forskjellige typer ballspill/ballek ute og bordtennis o.l inne. Perioder jobber vi med prosjekter. Prøver også å komme oss rundt på museum, vilvitesenter, historiske steder osv. Det er mye kjekkere enn å lese om det i bøker syns vi her. Dokumentarer er også veldig lærerikt! Prøver å finne aktuelle ting utifra interessen til barnet.

Tips til prosjekter ute; I deler av året velger vi å være i skogen, og har laget vårt eget oppholdsted, med zipline, karuseller av skogsmatrialer og bålkos. Tar gjerne med venner eller inviterer med andre som også har HU. Vi har startet med høns og vaktler, med salg av egg og andre ting fra hagen f.eks plommer. Da fører han regnskap og lærer å styre egen økonomi og spare til noe han ønsker seg. Bygging av hønse hus, med tegning og måling av materialer, bruk av verktøy, var både matte, design og sløyd.

Hva får en familie til å begynne med hjemmeundervisning? Er det foreldrenes politiske, etiske eller religiøse overbevisning? Kanskje, men i vårt tilfelle ble det rett og slett nødvendig.

Vår første «feil» begikk vi antakeligvis i 2012 da jenta vår ble ett år. Det året begynte 80 % av landets ettåringer i barnehagen. Vi valgte å utsette dette, og klarte det greit ved at kona jobbet hjemmefra og jeg utvidet min del av fødselspermisjonen med seks måneders ulønnet permisjon. I tillegg hadde vi besteforeldre som jentungen likte å være sammen med, og vi benyttet byens åpne barnehage så vi kunne møte andre barn og foreldrene deres.

Ettersom over 92 % av 1-5 åringene i Norge går i barnehage, ble vi oppfordret til å søke barnehageplass for datteren vår. Noen var direkte og lurte veldig på hvorfor vi ikke benyttet oss av barnehagetilbudet, de fleste sa ikke stort, men kroppsspråket deres var ganske tydelig. Uansett, vi forsøkte diverse barnehager, det fungerte dårlig for jenta vår, så vi valgte å ta henne ut. Hun var hjemme frem til det året hun fylte fem. Da begynte hun i steinerbarnehagen i hjembyen vår. Hun hadde full plass, men det ble en blanding av halve dager og mye hjemme. Hun fikk noen venner der, og flere av dem skulle begynne på Steinerskolen året etter. Vi ble derfor enige om at jenta vår skulle begynne i første klasse ved den samme skolen.

Skolestart er stort for en seksåring! Jenta vår elsker å leke med ord, lærte seg selv å lese relativt tidlig, og hun elsker matematikk. Møtet med skolen ble ikke helt som forventet; hun ville lære mer. Hun trøstet seg selv med at det helt sikkert ville bli bedre i andreklasse, da var det antakeligvis mer fokus på læring. Dessverre samsvarte ikke forventningene hennes med realiteten. De faglige utfordringene var lave, det ble mye venting og de andre i klassen ga tydelig uttrykk for at læring og skole var kjedelig. Jenta vår følte seg utenfor, annerledes og dum. Tilværelsen på skolen ble ikke bedre av at hun ble fryst ut av enkelte av medelevene i klassen.

Vi merket tendenser til dette da hun gikk i første klasse. Da hun begynte i andre klasse hadde jeg søkt og fått innvilget ett års permisjon fra jobben min. Vi ønsket å følge opp jenta vår og fremsnakke skole og betydningen av utdanning. Jeg fulgte henne til skolen hver dag, sto sammen med klassen frem til lærerne kom ut og tok med seg elevene inn. Jeg møtte opp fem minutter før skoledagen var omme, så jeg var der når det ringte ut. Skolefritidsordning droppet vi allerede i første klasse, det ble for slitsomt og for mange inntrykk. For å vise at vi brydde oss om henne og skolen hennes, meldte jeg meg som foreldrerepresentant i FAU, og påtok meg styreverv der.

Utover i første klasse merket vi en tydelig atferdsendring. Hun var ofte veldig sliten og oppgitt da vi hentet henne etter skolen. Hun gråt ukontrollert i bilen, var sint og utagerte på oss. Det samsvarte ikke med det lærerne fortalte. Hun var snill, stille, medgjørlig og pliktoppfyllende på skolen. Hjemme var det annerledes. Hun var mye syk, sov urolig og det var mye sinne. Det verste var at den impulsive jenta hadde «forsvunnet»; inspirasjonen, lærelysten og nysgjerrigheten var borte. Hun som tidligere sang, tegnet, malte, lagde lange eventyr og andre fantasifulle fortellinger, som spurte og grov etter svar på stort og smått, var ikke der lenger.

Dette fortsatte utover i andre klasse. Motivasjonen, selvfølelsen og selvbildet var på bunn. Vi hadde heldigvis en forståelsesfull kontaktlærer, men tilpasningene hun og skolen gjorde var ikke tilstrekkelige.
To uker før skolestart i tredje klasse fikk vi vite at hennes beste venn i klassen (en som også var opptatt av å lære) skulle bytte skole. Nå ville hun ikke ha noen i klassen. Dette ble vendepunktet. Hun ønsket ikke mer av det samme, og ihvertfall ikke uten bestevennen sin.

Det må nevnes at jeg selv er utdannet lærer. Jeg har jobbet i grunnskolen og senest som lektor i realfag og sosialpedagogisk rådgiver i den videregående skolen. Jeg har fortsatt tro på fellesskolen, men jeg er ikke villig til å la min egen datter gå til grunne. Vi bestemte oss da for å ta henne ut av skolen. Jeg sa opp jobben og påtok meg ansvaret for opplæringen.

​Å ta sitt eget barn ut av skolen kan sammenliknes med å begå «sosialt selvmord». Vi hadde jo erfart noe liknende da vi unnlot å sende jenta vår i barnehagen da hun var ett år, men å velge å ta barnet ut fra skolen tilsvarer landsforræderi. Noen få i nær familie, omgangskrets og av tidligere kolleger turte å sette spørsmålstegn ved avgjørelsen vår, men de fleste oppførte seg som nordmenn flest; de tenkte sitt og tidde stilt. Vår lille familie, derimot, opplevde en stor lettelse og trygghet. Jenta vår ønsket dette selv, og det var en smertefri og sømløs overgang til hjemmeundervisning. Vi var overbevist om at dette var den rette avgjørelsen for henne. Det skulle vise seg at kommunen var av en annen oppfatning.

Både kona og jeg har lang og solid utdanning. Hun har bakgrunn fra læreryrket, men er først og fremst journalist og forfatter. Jeg har lang fartstid fra skole og offentlig forvaltning, og kjenner opplæringsloven og tilhørende forskrifter og retningslinjer ganske godt. Vi fulgte loven og utdanningsdirektoratets rundskriv om privat hjemmeundervisning (Udir-5-2013) til punkt og prikke, og regnet med at dette ville løse seg greit. Vi meldte ifra til kommunen, og foreslo samtidig at det kunne vært fint hvis kommunen kunne finne en tilsynslærer ved nærskolen vår (offentlig skole).

En ukes tid senere tok rektor ved nærskolen kontakt. Han hadde fått oversendt meldingen vår fra skole- og utdanningsetaten. Han lurte på om han kunne komme på hjemmebesøk. Vi var selvfølgelig på tilbudssiden, og inviterte på kake og kaffe. Vi var innstilt på et positivt samarbeid med nærskolen, men ble mildt sagt overrasket og tatt på senga. Da rektor hadde tatt kontakt sa han at hjemmeundervisning var nytt for ham, og at han var nysgjerrig på hvordan tilsynet skulle foregå. Vi spurte om han ønsket litt bakgrunnsinformasjon, noe han takket ja til.

Han begynte imidlertid møtet med å si at han ønsket å starte opp med blanke ark, så han hadde valgt å ikke sette seg inn i stoffet vi hadde sendt ham. Så fortalte han oss at det var skoleplikt i Norge, og at det ikke var sikkert at kommunen ville godkjenne søknaden vår. Når vi måtte fortelle ham at det ikke er, eller aldri har vært, skoleplikt i Norge, ble ikke resten av møtet så oppløftende som vi hadde håpet på. Da vi i tillegg måtte fortelle ham at det ikke må søkes om hjemmeundervisning, og at vi dermed ikke bør vente på en godkjenning fra kommunen, ble han ikke vennligere innstilt. Han foreslo at tilsynet skulle gjennomføres av ham og en kollega, og at det ville være naturlig å benytte kartleggingsprøver. Da jeg foreslo at det måtte finnes andre måter å måle kunnskapsnivået på, da jenta vår får sperre av testing og tidtaking, sa han at han ville ha med PPT så hun kunne utredes. I tillegg var han bekymret for at hun ikke ville få nok svømmeopplæring(!). Vi kunne opplyse ham om at alt sto bra til på det kognitive og sosiale planet, og at jenta var medlem i den lokale svømmeklubben, så strengt tatt trengte vi ikke PPT eller svømmeopplæring. Vi er tydeligvis godt oppdratt både kona, rektor og jeg, så møtet ble omsider litt hyggeligere og profesjonelt. Da vi skiltes sa han at han skulle sende oss en oversikt over hvilke skolebøker klassetrinnet benyttet, noe vi takket for.

Retningslinjene fra Udir vedrørende hjemmeundervisning understreker at tilsynet skal foregå i samarbeid med foreldrene. For et samarbeid skal finne sted, bør det være et gjensidig tillitsforhold mellom partene. Da vi et par dager etter møtet mottok en mail fra rektor der han opplyste at han hadde utnevnt seg selv som tilsynslærer, ble vi litt satt ut. Skulle ikke utnevnelse av tilsynslærer foregår i samarbeid med kommunen? Han kunne også informere om at vår søknad om hjemmeundervisning fortsatt var til behandling. Avslutningsvis spurte han om datteren vår var vaksinert(!). Det burde ikke komme som en overraskelse at vår tillit til ham som tilsynslærer etter dette var ikke-eksisterende.

Det må sies at vårt første møte med øvrigheten ble spesielt. Selv om vi har bred og dyp formell og uformell kompetanse, ble vi frustrerte, sinte og engstelige. Hva må ikke andre føle i en liknende situasjon? I tillegg til å undervise eget barn, begå sosialt selvmord og si opp jobben, så må man sloss mot en instans man i utgangspunktet ønsket å samarbeide med. Vi bestemte oss umiddelbart for å opptre profesjonelt. All korrespondanse med kommunen foregikk skriftlig, alt var saklig og etterprøvbart fra vår side. Vi skrev en formell klage til skole- og utdanningsetaten der vi bl.a. begrunnet vår mistillit til rektoren, og der vi også påpekte at vår melding om hjemmeundervisning ikke skulle behandles som en søknad. Vi fikk ikke noe svar på denne klagen, men noen dager etterpå fikk vi tilsendt et vedtak som fortalte oss at vår søknad om hjemmeundervisning var godkjent(!).

Det er dessverre en stor fordel å være godt utdannet i møte med den offentlige forvaltningen. Kona mi formulerte sporenstreks en ny klage (klage på vedtak som strengt tatt ikke skulle være et vedtak), vedla opprinnelig klage og oppsøkte skole- og utdanningsetaten personlig. En av saksbehandlerne turte å møte henne, fikk overrakt klagen og ble samtidig spurt om hvem hun kunne snakke med som hadde mest kunnskap om hjemmeundervisning i kommunen, da hun var journalist og ønsket å skrive om temaet.
Noen dager etter dette ble vi kontaktet av en nyansatt saksbehandler som beklaget det inntrufne. Vi ønsket et møte med ham, og han inviterte oss til rådhuset. Møtet ble mye bedre enn vi hadde fryktet. Nå ble vi møtt med forståelse, og vi ble også oppfordret til å komme med forslag til tilsynslærere vi hadde tillit til. Dette ble opptakten til et godt samarbeid. Tilliten og samarbeidet med kommunen er fortsatt meget bra.

​Etter et halvt år ytret datteren vår ønske om å forsøke seg på skolen igjen. Vår saksbehandler hjalp oss på alle måter, og vi fikk lov til å forsøke oss på en liten skole utenfor skolekretsen vår. Det var en fådelt skole, der to og to årstrinn har undervisning i samme klasserom. Det er lettere å tilpasse undervisningen for hver enkelt elev, og rektor og lærerstaben var imøtekommende, velvillige og løsningsorienterte. Jenta vår gikk på denne skolen i tre uker før hun uttrykte at hun ikke ønsket det lenger. Det var egentlig ingenting galt med personalet eller undervisningen, det var dessverre noen av jentene som snudde ryggen til og holdt henne utenfor. Erfaringene fra den første skolen var fortsatt for ferske, så hun og vi valgte å begynne med hjemmeundervisning igjen. Felleskolen passer for mange, men ikke for alle. Å ha mulighet til hjemmeundervisning har vært redningen for jenta vår og oss. Vi spør henne jevnlig hva hun synes om hjemmeundervisning, og hun vet at hun når som helst kan få lov til å begynne på skolen hvis hun ønsker det. Enn så lenge er hun fornøyd med hjemmeundervisningen. Vi er så heldige å ha fått tilbake den lærelystne og nysgjerrige jenta vår. Det har kostet, men kostnaden er svært liten når man tar et helt livsløp i betraktning. Samtidig har vi fått så mye tilbake. Det er lærerikt og morsomt for store og små, og det er et privilegium å få lov til å følge barna sine på denne måten.

​Geir Engdahl

5 vanlige spørsmål om hjemmeundervisning

Hvem kan ha hjemmeundervisning? 
– Det er ikke noe krav til den som skal undervise barna sine hjemme. Mange tror at foreldrene må være lærere og at en må ha pedagogikk-utdannelse. 
Noen sier til meg: «Men jeg har ikke kompetanse til å undervise i matte/naturfag etc, så jeg kan ikke ta på meg det. «
For å undervise på SKOLE må man ha relevant utdanning, men ikke som hjemmeunderviser. Det er to forskjellige ting å undervise på skole og hjemme. Det bare er annerledes. Jeg tenker at her må folk erfare det selv. Jeg kan dele mine erfaringer, men folk må bare gjøre sine egen flotte erfaringer her. Jeg har har mange! 
Det magiske med læring, er nemlig ikke den som underviser, men barnet selv. Dets fantasi og nysgjerrighet. Vi voksne må legge legge tilrette og la læring skje. Dette er et stor tema!


Bruker hjemmeundervisere noe bestemt opplegg?
– Det er ikke et krav om et opplegg for undervisningen. Man har metodefrihet. Foreldrene og barna kan legge opp et opplegg som passer deres liv, men felles for alle er at de må forholde seg til kompetansemålene. 
Noen har et strikt opplegg hjemme, med timeplan og faste ting. Det passer best for noen. 
Mens andre igjen har det litt friere og spontant. Noen lar barna styre læringen omtrent helt selv, og noen har en mix av fast opplegg og selvstyrt læring. 
Mange får låne skolebøkene av skolen, men dette kommer helt an på samarbeidsvilligheten til skolen. 
Vi her hjemme, er svært heldige, og får låne alle bøker og til og med pc til jentene på 8. og 9. trinn. 
Er det noe oppfølging? 
– Det er vanlig å ha tilsyn 2 ganger i året. En tilsynslærer utnevnes til å følge opp hjemmeundervisningen. Det er normalt rektor ved nærskolen, men kan også være en man velger selv med tilknytning til skolen/kommunen. 
Det er ikke krav om testing av barna, men tilsynslærer kan ønske det hvis det er mistanke om at det «ikke skjer noen ting». 

Finnes det noe miljø for hjemmeundervisere? 
– NHUF (Norsk Hjemmeundervisningsforbund) avholder treff gjennom året. 
Dette året (2020) er det planlagt minst ett treff i måneden i Oslo/omegn. Det er også en Hjemmeundervisningskonferanse på våren. I år ble det avlyst pga. corona, og treff er også inntil videre avlyst. 
Vi bor ganske spredt i vårt land, men vi håper å få til aktivitet over hele landet. Det blir opp til de hu-ere som bor rundt omkring i distriktene. 
Vi har også en fast sommerleir. Det blir kanskje heller ikke noe av i år, pga corona. 
Vi har en gruppe på facebook som er flittig i bruk, der vi deler erfaringer og ideer. 

Hvordan sosialiserer dere barna deres?
Det hyppigste spørsmålet vi som hjemmeundervisere gjerne får, dreier seg ikke om det faglige, men om sisialisering:  
– Barn som har hjemmeundervisning er med på fritidsaktiviteter som andre barn og kan være sosiale så mye de vil. 
Noen familier er ofte sammen med andre familier/venner. Noen familier har mange barn og der går det gjerne av seg selv dette med sosialisering. Der er barna sammen på kryss og tvers av alder og kjønn. 
Noen familier er mindre, og det kan være en liten utfordring for foreldrene å få barna til å «henge med andre. 
Noen barn er introverte og ønsker ikke veldig mye kontakt med andre. 

Mitt inntrykk er at foreldre som har hjemmeundervisning med barna sine er veldig bevisste på dette med sosialisering, og de sørger for at barna treffer andre, ikke bare barn på samme alder, men mennesker i alle aldre.

Se også posten på Absolutthjemme.no
​