Om sosialisering

For en tid siden ble jeg spurt her om hvilke argumenter jeg pleier å oppgi når det blir spørsmål om HU (privat hjemmeundervisning) og sosialisering. Jeg har vanskelig for å fatte meg i korthet når det kommer til dette, derfor lager jeg et eget innlegg heller enn å poste det som en kommentar. Hvordan jeg uttrykker dette muntlig kommer selvsagt an på situasjonen og mottakeren av budskapet, men her er i hvert fall essensen av det jeg/vi tror på - med Neufield og Maté sin bok 'Hold on to your kids', og ikke minst egen erfaring som elev, lærer og bhg/skolemamma, til grunn for forståelsen. 

Hvilken sosialisering er det egentlig barna gjennomgår på skolen i dag? For de aller fleste handler det om å lære seg å bli mest mulig lik de andre i flokken. Det dreier seg om å hige etter å oppfylle populærkulturens idealer, og samtidig undertrykke alle egne ønsker, impulser, drømmer og interesser som ikke samsvarer med disse. Barna knytter bånd seg i mellom i mangel på voksenkontakt, og på bekostning av den naturlige voksenorienteringen, og vi kaller det vennskap. Men disse vennskapene er ikke bygget på ubetinget aksept og kjærlighet - de krever at man følger visse koder og regler for utseende, preferanser og oppførsel for å oppnå anerkjennelse fra de andre i gjengen. Motsatt risikerer man å bli utstøtt og alene - i verste fall mobbet og trakassert. Dette er ikke vennskap som tillater sann vekst og utvikling av en trygg identitet og personlig integritet. Dette er ikke noe vi ønsker for våre barn! 

Det er heller ikke slik at skolens organisering av barna (i store grupper, delt etter fødselsår) har oppstått fordi pedagogisk forskning har avdekket at dette er den beste måten å 'sosialiseres' på. Snarere tvert i mot! Den naturlige og sunne sosialiseringen skjer på tvers av generasjoner og aldersgrupper, hvor de umodne individene orienterer seg etter de som er eldre og klokere, og på denne måten lærer seg kulturens viktige verdier, koder og tradisjoner. I dagens bhg- og skolesystem har denne typen sosialisering dårlige vilkår, både rent praktisk, pga store barnegrupper med for få voksne til å ivareta den naturlige tilknytningen lederrollen burde innebære, men også idemessig gjennom den utbredte misoppfatningen at barn først og fremst er avhengige av jevnaldrende for en god sosialisering.

Sannheten er at barn ikke kan ta ansvar for andre barns følelsesmessige utvikling, de kan ikke gi hverandre den ubetingede kjærlighet og aksept som ligger til grunn for en sunn identitet og selvfølelse. Derfor kan barns såkalte vennskap aldri bli hva de behøver mest av alt i vekst og utvikling. 

Formidling av verdier, holdninger og kulturuttrykk, skjer i vårt samfunn innad i jevnaldergruppene, ikke fra de eldre til yngre generasjoner. Barn og unge i dag vender seg til hverandre som rollemodeller og rådgivere i verdispørsmål og for kulturoverføring. Resultatet er en kultur i forfall og individer som insisterer på å forbli umodne resten av livet. Og fordi dette har blitt normen i dag, tror vi alle at det er sånn det skal være. 

Men selv om noe representerer en norm betyr det ikke at det er naturlig eller sunt. Vi ønsker å være en motvekt til denne normen i samfunnet vårt, som vi ser på som usunn og destruktiv. Mobbing, seksualisering av barnekulturen, barn som skjemmes over foreldrene og helst vil være kopier av jevnaldringene allerede i barnehagealder - alt dette er tydelige uttrykk for noe grunnleggende galt i det samfunnet vi har skapt, og hvor skolen spiller en vesentlig rolle. Vi vil gi barna våre et alternativ til dette når det kommer til deres sosialiseringsprosess. Vi ønsker at de skal få utvikle seg i sin egen takt, få være barn og få oppføre seg som barn så lenge de har behov for det.
​
Skrevet av Kristin Bodin, 1. februar 2016 i gruppen "HU i Norge - erfaringer og diskusjon", på Facebook

Til personlige erfaringer