|
Flere hjemmeunderviste barn og deres familier besøkte denne uka Norges eldste kongesete, Harald Hårfagres Kongsgård, på Avaldsnes. Vi startet med en runde rundt i historiesenteret først, hvor vi kunne lære om fyrster og konger som gjennom 3000 år satt og kontrollerte norskekysten fra Avaldsnes. Det var mye spennende å se og lese om, og kinosal med levende film om forhistorien! Etterpå gikk vi stien ut til Vikinggården hvor vi fant oss en koselig plass nede ved vannet. Der grillet vi mat og koste oss! Praten gikk lett og barna fikk god kontakt med hverandre og lekte i vannkanten. Når vi var god og mette ble vi guida av ”viking kona” på gården, rundt i de forskjellige husene, og hun tok oss gjennom historien om hvordan vikingene levde og gjorde ting. Vi fikk se inne i Langhuset, rundhus, grophus og urtehagen blant annet. Etter rundturen på vikinggården gikk vi og så på Olavskirken som ble bygget av Håkon Håkonsen rundt 1250. Inn mot kirkeveggen står det en stor bautastein som kalles ”Jomfru Marias synål”. Sagnet forteller at dommedag kommer når toppen av steinen rører kirkeveggen. Noen av guttene syntes det var spennende å prøve å dytte steinen inn i kirkeveggen, men uten hell.. ☺ Vi hadde en utrolig spennende og begivenhetsrik dag, og gleder oss til neste gang det blir arrangert treff igjen! Hanne Svendsen
1 Comment
Barnet vårt gikk i offentlig skole i mange år uten å ha det bra. Vi prøvde for lenge. Tenk hvis vi hadde visst. Tenk hvis vi hadde tatt barnet hjem fra skole allerede i andre klasse, for eksempel. Vi visste jo rett og slett ikke at det gikk an å gjøre det. Det var ingen som fortalte oss at hjemmeundervisning var lovlig. I all informasjon vi leste om skolevegring, sto det framheva at det viktige var å få barnet på skolen så mye som mulig. Fordi jo lengre en var borte, jo vanskeligere var det å komme tilbake. Alt dette syns vi skurra, for vi visste jo at det var skolen barnet ikke trivdes med. Hvordan skulle det da hjelpe å presses tilbake til skolen. Men vi var lydige, og prøvde alt for lenge få barnet tilpassa til skolen, ikke omvendt. Det var ille I slutten av tredje klasse viste situasjonen seg å ha gått fra mistrivsel til ren og skjær vantrivsel. Da var vi blitt vant til dette, at slik var morgenene, lokke lure presse tvinge barnet på skolen. Se fram mot helga. Se fram mot ferien. Gi en dag med fravær nå og da for å hente seg inn igjen, prøve å få fokuset over på andre ting som var morsomme. Og så prøve, og prøve å få til dialog og endring på skolen i forhold til alt som ikke funka. Prøve å forklare lærere hva barnet reagerte på og syns var vanskelig. Alle kvelder og netter med lange mailer og med fortvila samtaler for oss foreldre. «Skolen er ikke et sted der jeg kan være meg selv, mamma. Jeg føler at jeg kaster bort livet mitt. Skolen er falsk, og skolen er bare et system som de plasserer oss inn i, den har ikke kontakt med det virkelige livet.» Alle kvelder og netter med søvnløshet og redsel som barnet vårt hadde. Vi visste hvor skoen trykka, men vi var så lydige mot systemet at vi prøvde i det lengste å forandre barnet. Hva var problemet? Barnet kunne å lese og skrive når det begynte på skolen. Hadde kunnskaper som var uvanlige for sin alder. Barnet var vant til å få bruke mye tid med egne interesser og fordype seg, og være i dialog med voksne rundt seg med spørsmål og samtaler. Barnet hadde lært seg engelsk og teknisk språk gjennom utforsking på internett. Men ingenting av dette ble sett som en ressurs i skolen. Fordi det ikke var det som var bestemt at en skulle lære akkurat nå. Vi trodde at tilpassing til elever som lå langt framme i skolen, hadde kommet lenger enn den var før. Vi tok feil. Det var aldri et tema at barnet kunne å lese, og at lesebøkene sine tekster var for banale og enkle. Det var samme krav til alle, les leksa tre ganger … og vi fulgte pliktskyldig opp. Det er noe av det dummeste vi har gjort. Vi trodde alt for lenge på at det var nok en mening bak denne pedagogikken, at barnet måtte tvinges gjennom den samme kjedelige repeterende lese- og lærevegen for eksempel, selv om det leste mye mer kompliserte tekster selv hjemme. Det tok ikke lang tid før læregleden var borte og motstanden og protesten mot oppgaver vokste. Hvorfor var vi lydige så lenge? I ettertid ser vi at vi underkommuniserte utfordringene til skolen. Og vi så jo hvordan skolehverdagen var, hvordan skulle det kunne være plass og tid til det vårt barn trengte av utfordringer innenfor disse allerede pressede rammene? Samtidig som vi følte at vi skrev med så store bokstaver mot systemet som vi bare kunne. Vi frykta kanskje at problemet kunne være at barnet var lite tilpassingsdyktig. Og vi hadde i ryggmargen fra vår egen skolegang, at det er best å skjule sin protest mot systemet og være lydig og gli under radaren. Det var det vi prøvde å lære barnet. Det ble mer fokus på stressreaksjonene, enn på trivsel. En levende og kvikk person ble mer og mer stille. Enten protesterende, eller innesluttet. Urolige og søvnløse netter når en gruer seg slik til dagen etter. Hulkende utmattelse når en ikke har klart å spise frokost, og ikke har klart å spise matpakken for det gjør vondt i magen, og en kommer seg så vidt over dørstokken hjemme, men er for stressa til å klare å lande og spise. For hvordan er det når du er så annerledes enn de andre? Når du er interessert i helt andre ting? Når ingen forstår seg på det som du er interessert i? Når du ikke finner mening i noe av det pedagogisk tilrettelagte undervisnings- eller lekematerialet? Når du syns at alt det der bare er stressende, og du hele dagen lengter hjem til det som du virkelig interesserer deg for? «Jeg vil lære av livet direkte, mamma. Ikke gjennom den måten som en snakker til barn. Skolen gir ingen mening! Vi lærer jo bare slikt som vi kan fra før, om igjen og om igjen!» Det ble verre. Til slutt sprakk det for barnet. Det var ikke lenger mulig å møte på skolen, barnet lå i fosterstilling i sofaen og klarte lite. Mistet interessen for det som egentlig gir glede. Vi trengte hjelp fra flere instanser og i denne prosessen fikk vi kjennskap til foreningen Lykkelige barn. Vi leste også mye om barndom, oppvekst, historie og ulike pedagogiske retninger. Det gjør godt når man er på leting etter faglig forståelse, å komme over navn som Professor Peter Gray. En nøkkel til å forstå hva som lå bak vårt barn sin manglende glede ved skolegang, lå i teorier om fri læring, læring gjennom lek og egen utforskning. Vi kom vi i kontakt med Norsk hjemmeundervisningsforbund. Endelig finner vi informasjon om at å ta barnet ut av skolen er et reelt alternativ, og vi bestemmer oss for at det er det rette å gjøre. I noen måneder tar vi barnet ut av skolen, for å gjennomføre egne prosjekter. Vi tar ansvar for opplæringen selv og barnet får hentet seg inn igjen. Likevel prøver vi igjen Etter hvert starter barnet på en ny skole. Vi har forberedende møter med skolen og setter de inn i situasjonen. Symptomene til barnet kommer tilbake ved skolestart. Søvnvansker, matvegring, høyt stressnivå. Men barnet holder maska på skolen. Tilpasser seg i ny klasse, og får endatil nye venner til tross for hvordan tilstanden er. Igjen er det vanskelig å formidle til skolen hvor skoen trykker. For barnet vårt mistrives rett og slett med skolen som system. Finner ingen læringsglede i skolen sine læringsmetoder. Vi innser at det barnet trenger er læringsfrihet, og det kan ikke skolen gi. Rett før jul gir barnet rett og slett opp å prøve å tilpasse seg. «Jeg kan ikke gå på skolen lenger. Jeg mister seg selv, og jeg ser ingen meining i å være der. Jeg har prøvd og prøvd, men har kommet fram til at det er bedre å være annerledes og ikke gå på skole, enn å være på skole og ikke kunne være meg selv.» Vi som foreldre er helt enige og vi går over til privat hjemmeopplæring. Interessebasert læring Vi har brukt noen måneder på å hente oss inn igjen, en prosess som fremdeles pågår. Det tar tid både å bygge opp seg selv, og å bygge tillit. Men vi ser at livsglede og lærelyst er på vei tilbake. Vi orienterer oss mot interessebasert opplæring, Self-Directed Education, der det er barnets egne interesser som er styrende for aktivitet og læring. Måten vi arbeider på, er fremdeles prega av at skolevegringa har satt sine spor. Det gir seg utslag i at vi ikke bruker tradisjonelt pedagogisk undervisningsmateriell. I stedet bruker vi andre kilder, som Wikipedia og digitale leksikon, You Tube, dokumentarer og praktisk læring. Og viktigst av alt, de gode samtalene og felles utforsking. Det er barnet sin vitebegjærlighet og egen interesse og indre motivasjon som driver læringen. Vi ser at gjennom læringskjeder som er initierte av barnet selv, er vi innom mange emner fra læringsplanene og arbeider mye tverrfaglig. Tematikken i en typisk måned i hjemmeskolen kan vandre slik som dette: Læringskjede Selvstudium og samtaler og felles research om 2. verdenskrig og annen historie. Interessen får flere sidegreiner, disse er helt dagligdagse og typiske tema for samtaler vi har hjemme, som fører til at vi søker opp informasjon, ser dokumentarer osv. 2. verdenskrig – Tyskland – Russland – atombombe – atomkraft – Tsjernobyl – strålingsfare, ulike strålingstyper - Den kalde krigen – DDR / GDR – Retro porselen - USA – NATO – Nord Korea - Vietnamkrigen – Hva med Afrika i 2. verdenskrig? - Galskap og ondskap - Hitler – Terrorisme – Norsk historie og holdning om jøder – Bunkerser og sikkerhet – Venner i chat fra Russland om Vesten sitt feile syn på landet – Trump og ledere gjennom historia som har vært uheldige – Den franske revolusjonen – Demokratiutvikling – Monarki / republikk - ulike styringsformer – Tysk teknologi i dag – tysk språk – Duo lingo – omregning valutakurs euro – norsk krone - Frihet Dette er jo ikke en enkelthistorie. Det er flere som oss. Det er mange, mange barn som har det vanskelig med skole, og mange foreldre som er fortvila. Barn kan ha forskjellige grunner til å mistrives på skolen, slik er det også i vårt tilfelle, selv om vi her har lagt vekt på hovedutfordringen. Vi ser at vår historie i tillegg til å være en personlig historie, like mye har å gjøre med system som med individ. Vi ønsker en fremtidig skole med en helt annen åpenhet for alternativ opplæring. Å lese om demokratiske skoler, der elevene selv velger hva de arbeider med er inspirerende, som Sudbury Valley School i USA. I Danmark er det et voksende miljø omkring Learning Mission – som ønsker å reformere skolen mot mer fri læring. I Norge har Idehistoriker Espen Schaanning skrevet om utfordringer omkring en skole som ikke passer for alle. Og podkaster som Lars og Pål ytrer mange refleksjoner som, slik vi ser det, ønsker å stimulere til et mer fleksibelt syn på barndom og skole. Likevel er vi i blant sky for å snakke med folk om at vi driver hjemmeopplæring, fordi det er så ukjent for folk, og en må forklare så mye. Samtidig digger jeg rått det valget vi har gjort, og ser at det er det rette for barnet og at det virkelig var på tide å prøve noe annet. Vi har ikke angra en dag på at vi tok tilbake ansvaret for opplæringa av barnet vårt selv. Vi ser at den læringa som skjer under frihet, er mye mer framtidsretta og nyttig, full av humor og ekte interesse. Nå kan vi bruke energien vår på å støtte under og legge til rette for og hjelpe med hobbyer og interessefelt, heller enn å slite oss ut på å kjenne oss mislykka ovenfor skolen. For, det vi har vært gjennom er erfaringer jeg ikke unner noen foreldre, og aller minst noen andre barn. Anonym mor, juni 2020  |
Kategorier
All
Arkiv
July 2023
|
RSS Feed
|
Norsk hjemmeundervisningsforbund |