Ikke "skole-hjemme"

Image by Comfreak from Pixabay

​Av Linda Solberg.     
Jeg har hjemmeundervist datteren min på 10 år siden september i fjor. For vår del har hverdagene blitt så mye bedre på grunn av mindre stress. Vi sover så lenge vi trenger det, og det å kunne spise frokost sammen uten å måtte sjekke tiden, har gjort at vi har fått mange fine samtaler. Kranglene vi hadde om kveldene før vi endelig kom oss i seng, finnes heller ikke lenger.

Jeg skulle ønske flere foreldre (som regel mødre) hadde forstått at de er mer skikket til å stå for utdanningen av barna sine, enn det de selv tror. Lavt selvbilde er dessverre massivt utbredt blant oss kvinner, og troen på at en pedagog eller lærer vil sørge for noe bedre, medfører ikke nødvendigvis riktighet.

Det er stor forskjell på privat hjemmeundervisning og den form for "skole hjemme" de fleste opplever nå under koronaperioden; Med hjemmeundervisning (HU) er det du som forelder som bestemmer hva dere skal gjennom i løpet av en dag. Det kan være å få med seg en live-sending fra Bjørneparken, plukke litt fra NRK Skole eller TV2s Elevkanalen, evt. dokumentarer fra Netflix, eller ikke gjøre noe akkurat den dagen, fordi barnet er dypt engasjert i et online spill som han eller hun har stor glede (og nytte!) av.

Med "skole hjemme" har man fortsatt en lærer fra skolen som sier hva man skal gjennom. For naboen min innebærer det å logge på klokken 8 om morgenen sammen med datteren sin som går i 4.klasse, for så å måtte dokumentere overfor skolen, gjerne med bilde, absolutt alt de gjør i løpet av dagen. Det skal bakes brød, det skal gås tur, det skal gjøres lekser og man skal delta i digitalt gruppearbeid. En annen nabo har barna sine på en annen skole. De må ikke være pålogget fra klokken 8, så lenge de leverer oppgavene innen kl.13.30. Alt må likevel dokumenteres, og lærerne ringer for å høre om barna får gjort det de skal. "Jeg føler at vi blir kontrollert", sukket denne moren. Hun er enslig forsørger og har vært nødt til å stå opp kl.5 hver morgen for å få gjort jobben sin, for oppfølgingen av barna tar resten av dagen frem til de må levere oppgaver. Etter det gjenstår matlaging og husarbeid. Begge disse mødrene har tidligere snakket varmt om skolene barna går på. Nå opplever jeg at de stiller spørsmål ved verdien av skolearbeidet som må gjøres i hjemmet.

Selv er jeg så heldig å oppleve frihet i hverdagen, fordi det er jeg, og ikke en utenforstående lærer som bestemmer hva datteren min trenger å lære, så lenge jeg har kompetansemålene i bakhodet. Jeg har funnet god støtte i hjemmeundervisningsmiljøet i Oslo, hvor vi tidligere har møttes til svømming på badeland eller deltatt på ekornkassesnekring. Det som kjennetegner HU-foreldre er at man har stort fokus på relasjonen til barnet sitt, og det i større grad enn fokus på faglige prestasjoner. Når det gjelder dokumentasjon av hva slags form for undervisning vi hjemmeundervisere bedriver, så er det ingen standard mal som er utarbeidet fra myndighetenes side. Selv har jeg et word-dokument hvor jeg bare skriver ned hva vi har gjort i løpet av en dag. Jeg har valgt å ikke skrive ned hvor lang tid vi bruker, da jeg mener det er lite relevant. Noen dager jobber vi med lærebøker vi har fått låne fra skolen, mens andre dager har vi kun sett Supernytt før datteren min har fått gjøre det hun vil.

Mange som starter med hjemmeundervisning lener seg på lærebøker det første året. Dette føles betryggende, i hvert fall for min del, når vi skal vise tilsynslærer hva vi har holdt på med. Tilsynslærere og rektorer har som regel ingen erfaring med dette fra før.

Det kan være en utfordring å skape en relasjon basert på tillit til skolen som skal drive tilsyn, når skolesystemet og kommunene i all hovedsak møter hjemmeundervisere med mistillit og mistenkeliggjøring. Jeg tror hjemmeundervisning blir enklere å forholde seg til for skoleledere når koronapandemien er over, fordi det ikke lenger fremstår som noe mystisk og fjernt.

Fra høsten kommer vi til å gå over til mer organisk læring, også kalt interessebasert læring (på engelsk kalt unschooling), da det automatisk går i den retningen for vår del. Dette har vist seg å være en fin og naturlig form for læring blant de aller fleste barn og unge, og fremfor alt de som har en diagnose innenfor autismespekteret, fordi de ofte har kreative talenter som ikke nødvendigvis blir verdsatt i skolen. 

Jeg har lyst til å nevne en svært viktig ting, og det er at regjeringen vurderer å innføre skoleplikt i Norge (nå er det kun opplæringsplikt), sannsynligvis fra høsten 2022. I dag er det slik at man kun gir beskjed til kommunen og skolen om at man velger å gå over til hjemmeundervisning, men i NOU 2019: 23 om ny opplæringslov, foreslås det at foreldre må søke om å få hjemmeundervise. Da må det legges frem en plan for hvordan dette skal foregå når man søker. Kommunen kan velge å avslå, og dermed blir det i praksis skoleplikt. Dersom loven blir vedtatt, vil den ikke ha tilbakevirkende kraft. Det vil si at vi som allerede hjemmeunderviser, ikke trenger å søke, og vi trenger heller ikke å legge frem en plan for hvordan undervisningen i hjemmet skal skje. 

En annen ting myndighetene vil endre på, er at hjemmeundervisningen kun kan skje på folkeregistrert adresse. Dette er absurd når man tenker på hvor mange foreldre som kan jobbe fra hvor som helst, bare de kan være online. Før koronautbruddet var det enkelte familier som valgte worldschooling, altså at de reiste rundt i verden for å oppleve ting sammen med familien sin. Et eksempel på dette er det norske kronprinsparets såkalte dannelsesreise i 2010. Da uttalte kronprins Haakon: "Vi ønsker å reise og bruke tid sammen som en familie, og vi håper å vise barna våre litt av verden; at det finnes mange kulturer og mange måter å leve på". Det er mulig at koronautbruddet setter en stopper for slike opplevelser i mange år fremover, men uansett blir det for dumt om man f.eks ikke kan oppholde seg noen måneder hos slektninger et annet sted i landet, eller utlandet, dersom man ønsker det. 

Jeg blir bare SÅ glad hver gang jeg ser en annen mor eller far som vurderer HU. Det kreves mot, for man hopper ut i en totalt ny og ukjent hverdag. Som regel prøver skoleledere og kommuner å skremme oss vekk fra det, men det er bare så verdt det, dersom man har en følelse av at dette kunne vært en bra ting for ens eget barn eller familie.

Et varmt lykke til fra meg, til alle som våger å forsøke.

Skrevet som svar til en som vurderte å fortsette å ha hjemmeundervisning etter at koronakarantene var over. 25. mars 2020. Teksten er noe redigert i ettertid.

til personlige erfaringer