Historier fra hjemmeundervisningen

Hva får en familie til å begynne med hjemmeundervisning? Er det foreldrenes politiske, etiske eller religiøse overbevisning? Kanskje, men i vårt tilfelle ble det rett og slett nødvendig.

Vår første «feil» begikk vi antakeligvis i 2012 da jenta vår ble ett år. Det året begynte 80 % av landets ettåringer i barnehagen. Vi valgte å utsette dette, og klarte det greit ved at kona jobbet hjemmefra og jeg utvidet min del av fødselspermisjonen med seks måneders ulønnet permisjon. I tillegg hadde vi besteforeldre som jentungen likte å være sammen med, og vi benyttet byens åpne barnehage så vi kunne møte andre barn og foreldrene deres.

Ettersom over 92 % av 1-5 åringene i Norge går i barnehage, ble vi oppfordret til å søke barnehageplass for datteren vår. Noen var direkte og lurte veldig på hvorfor vi ikke benyttet oss av barnehagetilbudet, de fleste sa ikke stort, men kroppsspråket deres var ganske tydelig. Uansett, vi forsøkte diverse barnehager, det fungerte dårlig for jenta vår, så vi valgte å ta henne ut. Hun var hjemme frem til det året hun fylte fem. Da begynte hun i steinerbarnehagen i hjembyen vår. Hun hadde full plass, men det ble en blanding av halve dager og mye hjemme. Hun fikk noen venner der, og flere av dem skulle begynne på Steinerskolen året etter. Vi ble derfor enige om at jenta vår skulle begynne i første klasse ved den samme skolen.

Skolestart er stort for en seksåring! Jenta vår elsker å leke med ord, lærte seg selv å lese relativt tidlig, og hun elsker matematikk. Møtet med skolen ble ikke helt som forventet; hun ville lære mer. Hun trøstet seg selv med at det helt sikkert ville bli bedre i andreklasse, da var det antakeligvis mer fokus på læring. Dessverre samsvarte ikke forventningene hennes med realiteten. De faglige utfordringene var lave, det ble mye venting og de andre i klassen ga tydelig uttrykk for at læring og skole var kjedelig. Jenta vår følte seg utenfor, annerledes og dum. Tilværelsen på skolen ble ikke bedre av at hun ble fryst ut av enkelte av medelevene i klassen.

Vi merket tendenser til dette da hun gikk i første klasse. Da hun begynte i andre klasse hadde jeg søkt og fått innvilget ett års permisjon fra jobben min. Vi ønsket å følge opp jenta vår og fremsnakke skole og betydningen av utdanning. Jeg fulgte henne til skolen hver dag, sto sammen med klassen frem til lærerne kom ut og tok med seg elevene inn. Jeg møtte opp fem minutter før skoledagen var omme, så jeg var der når det ringte ut. Skolefritidsordning droppet vi allerede i første klasse, det ble for slitsomt og for mange inntrykk. For å vise at vi brydde oss om henne og skolen hennes, meldte jeg meg som foreldrerepresentant i FAU, og påtok meg styreverv der.

Utover i første klasse merket vi en tydelig atferdsendring. Hun var ofte veldig sliten og oppgitt da vi hentet henne etter skolen. Hun gråt ukontrollert i bilen, var sint og utagerte på oss. Det samsvarte ikke med det lærerne fortalte. Hun var snill, stille, medgjørlig og pliktoppfyllende på skolen. Hjemme var det annerledes. Hun var mye syk, sov urolig og det var mye sinne. Det verste var at den impulsive jenta hadde «forsvunnet»; inspirasjonen, lærelysten og nysgjerrigheten var borte. Hun som tidligere sang, tegnet, malte, lagde lange eventyr og andre fantasifulle fortellinger, som spurte og grov etter svar på stort og smått, var ikke der lenger.

Dette fortsatte utover i andre klasse. Motivasjonen, selvfølelsen og selvbildet var på bunn. Vi hadde heldigvis en forståelsesfull kontaktlærer, men tilpasningene hun og skolen gjorde var ikke tilstrekkelige.
To uker før skolestart i tredje klasse fikk vi vite at hennes beste venn i klassen (en som også var opptatt av å lære) skulle bytte skole. Nå ville hun ikke ha noen i klassen. Dette ble vendepunktet. Hun ønsket ikke mer av det samme, og ihvertfall ikke uten bestevennen sin.

Det må nevnes at jeg selv er utdannet lærer. Jeg har jobbet i grunnskolen og senest som lektor i realfag og sosialpedagogisk rådgiver i den videregående skolen. Jeg har fortsatt tro på fellesskolen, men jeg er ikke villig til å la min egen datter gå til grunne. Vi bestemte oss da for å ta henne ut av skolen. Jeg sa opp jobben og påtok meg ansvaret for opplæringen.

​Å ta sitt eget barn ut av skolen kan sammenliknes med å begå «sosialt selvmord». Vi hadde jo erfart noe liknende da vi unnlot å sende jenta vår i barnehagen da hun var ett år, men å velge å ta barnet ut fra skolen tilsvarer landsforræderi. Noen få i nær familie, omgangskrets og av tidligere kolleger turte å sette spørsmålstegn ved avgjørelsen vår, men de fleste oppførte seg som nordmenn flest; de tenkte sitt og tidde stilt. Vår lille familie, derimot, opplevde en stor lettelse og trygghet. Jenta vår ønsket dette selv, og det var en smertefri og sømløs overgang til hjemmeundervisning. Vi var overbevist om at dette var den rette avgjørelsen for henne. Det skulle vise seg at kommunen var av en annen oppfatning.

Både kona og jeg har lang og solid utdanning. Hun har bakgrunn fra læreryrket, men er først og fremst journalist og forfatter. Jeg har lang fartstid fra skole og offentlig forvaltning, og kjenner opplæringsloven og tilhørende forskrifter og retningslinjer ganske godt. Vi fulgte loven og utdanningsdirektoratets rundskriv om privat hjemmeundervisning (Udir-5-2013) til punkt og prikke, og regnet med at dette ville løse seg greit. Vi meldte ifra til kommunen, og foreslo samtidig at det kunne vært fint hvis kommunen kunne finne en tilsynslærer ved nærskolen vår (offentlig skole).

En ukes tid senere tok rektor ved nærskolen kontakt. Han hadde fått oversendt meldingen vår fra skole- og utdanningsetaten. Han lurte på om han kunne komme på hjemmebesøk. Vi var selvfølgelig på tilbudssiden, og inviterte på kake og kaffe. Vi var innstilt på et positivt samarbeid med nærskolen, men ble mildt sagt overrasket og tatt på senga. Da rektor hadde tatt kontakt sa han at hjemmeundervisning var nytt for ham, og at han var nysgjerrig på hvordan tilsynet skulle foregå. Vi spurte om han ønsket litt bakgrunnsinformasjon, noe han takket ja til.

Han begynte imidlertid møtet med å si at han ønsket å starte opp med blanke ark, så han hadde valgt å ikke sette seg inn i stoffet vi hadde sendt ham. Så fortalte han oss at det var skoleplikt i Norge, og at det ikke var sikkert at kommunen ville godkjenne søknaden vår. Når vi måtte fortelle ham at det ikke er, eller aldri har vært, skoleplikt i Norge, ble ikke resten av møtet så oppløftende som vi hadde håpet på. Da vi i tillegg måtte fortelle ham at det ikke må søkes om hjemmeundervisning, og at vi dermed ikke bør vente på en godkjenning fra kommunen, ble han ikke vennligere innstilt. Han foreslo at tilsynet skulle gjennomføres av ham og en kollega, og at det ville være naturlig å benytte kartleggingsprøver. Da jeg foreslo at det måtte finnes andre måter å måle kunnskapsnivået på, da jenta vår får sperre av testing og tidtaking, sa han at han ville ha med PPT så hun kunne utredes. I tillegg var han bekymret for at hun ikke ville få nok svømmeopplæring(!). Vi kunne opplyse ham om at alt sto bra til på det kognitive og sosiale planet, og at jenta var medlem i den lokale svømmeklubben, så strengt tatt trengte vi ikke PPT eller svømmeopplæring. Vi er tydeligvis godt oppdratt både kona, rektor og jeg, så møtet ble omsider litt hyggeligere og profesjonelt. Da vi skiltes sa han at han skulle sende oss en oversikt over hvilke skolebøker klassetrinnet benyttet, noe vi takket for.

Retningslinjene fra Udir vedrørende hjemmeundervisning understreker at tilsynet skal foregå i samarbeid med foreldrene. For et samarbeid skal finne sted, bør det være et gjensidig tillitsforhold mellom partene. Da vi et par dager etter møtet mottok en mail fra rektor der han opplyste at han hadde utnevnt seg selv som tilsynslærer, ble vi litt satt ut. Skulle ikke utnevnelse av tilsynslærer foregår i samarbeid med kommunen? Han kunne også informere om at vår søknad om hjemmeundervisning fortsatt var til behandling. Avslutningsvis spurte han om datteren vår var vaksinert(!). Det burde ikke komme som en overraskelse at vår tillit til ham som tilsynslærer etter dette var ikke-eksisterende.

Det må sies at vårt første møte med øvrigheten ble spesielt. Selv om vi har bred og dyp formell og uformell kompetanse, ble vi frustrerte, sinte og engstelige. Hva må ikke andre føle i en liknende situasjon? I tillegg til å undervise eget barn, begå sosialt selvmord og si opp jobben, så må man sloss mot en instans man i utgangspunktet ønsket å samarbeide med. Vi bestemte oss umiddelbart for å opptre profesjonelt. All korrespondanse med kommunen foregikk skriftlig, alt var saklig og etterprøvbart fra vår side. Vi skrev en formell klage til skole- og utdanningsetaten der vi bl.a. begrunnet vår mistillit til rektoren, og der vi også påpekte at vår melding om hjemmeundervisning ikke skulle behandles som en søknad. Vi fikk ikke noe svar på denne klagen, men noen dager etterpå fikk vi tilsendt et vedtak som fortalte oss at vår søknad om hjemmeundervisning var godkjent(!).

Det er dessverre en stor fordel å være godt utdannet i møte med den offentlige forvaltningen. Kona mi formulerte sporenstreks en ny klage (klage på vedtak som strengt tatt ikke skulle være et vedtak), vedla opprinnelig klage og oppsøkte skole- og utdanningsetaten personlig. En av saksbehandlerne turte å møte henne, fikk overrakt klagen og ble samtidig spurt om hvem hun kunne snakke med som hadde mest kunnskap om hjemmeundervisning i kommunen, da hun var journalist og ønsket å skrive om temaet.
Noen dager etter dette ble vi kontaktet av en nyansatt saksbehandler som beklaget det inntrufne. Vi ønsket et møte med ham, og han inviterte oss til rådhuset. Møtet ble mye bedre enn vi hadde fryktet. Nå ble vi møtt med forståelse, og vi ble også oppfordret til å komme med forslag til tilsynslærere vi hadde tillit til. Dette ble opptakten til et godt samarbeid. Tilliten og samarbeidet med kommunen er fortsatt meget bra.

​Etter et halvt år ytret datteren vår ønske om å forsøke seg på skolen igjen. Vår saksbehandler hjalp oss på alle måter, og vi fikk lov til å forsøke oss på en liten skole utenfor skolekretsen vår. Det var en fådelt skole, der to og to årstrinn har undervisning i samme klasserom. Det er lettere å tilpasse undervisningen for hver enkelt elev, og rektor og lærerstaben var imøtekommende, velvillige og løsningsorienterte. Jenta vår gikk på denne skolen i tre uker før hun uttrykte at hun ikke ønsket det lenger. Det var egentlig ingenting galt med personalet eller undervisningen, det var dessverre noen av jentene som snudde ryggen til og holdt henne utenfor. Erfaringene fra den første skolen var fortsatt for ferske, så hun og vi valgte å begynne med hjemmeundervisning igjen. Felleskolen passer for mange, men ikke for alle. Å ha mulighet til hjemmeundervisning har vært redningen for jenta vår og oss. Vi spør henne jevnlig hva hun synes om hjemmeundervisning, og hun vet at hun når som helst kan få lov til å begynne på skolen hvis hun ønsker det. Enn så lenge er hun fornøyd med hjemmeundervisningen. Vi er så heldige å ha fått tilbake den lærelystne og nysgjerrige jenta vår. Det har kostet, men kostnaden er svært liten når man tar et helt livsløp i betraktning. Samtidig har vi fått så mye tilbake. Det er lærerikt og morsomt for store og små, og det er et privilegium å få lov til å følge barna sine på denne måten.

​Geir Engdahl

---

I forbindelse med høringen til NOU 2019:23 Forslag til ny opplæringslov samlet Maria Ingeborg von Bremen våren 2020 historier fra barn og familier som har eller har hatt privat hjemmeundervisning. Disse historiene ble sendt inn samlet som et høringsvar. Vi har fått lov til å publisere noen av dem her. 
​