|
Flere hjemmeunderviste barn og deres familier besøkte denne uka Norges eldste kongesete, Harald Hårfagres Kongsgård, på Avaldsnes. Vi startet med en runde rundt i historiesenteret først, hvor vi kunne lære om fyrster og konger som gjennom 3000 år satt og kontrollerte norskekysten fra Avaldsnes. Det var mye spennende å se og lese om, og kinosal med levende film om forhistorien! Etterpå gikk vi stien ut til Vikinggården hvor vi fant oss en koselig plass nede ved vannet. Der grillet vi mat og koste oss! Praten gikk lett og barna fikk god kontakt med hverandre og lekte i vannkanten. Når vi var god og mette ble vi guida av ”viking kona” på gården, rundt i de forskjellige husene, og hun tok oss gjennom historien om hvordan vikingene levde og gjorde ting. Vi fikk se inne i Langhuset, rundhus, grophus og urtehagen blant annet. Etter rundturen på vikinggården gikk vi og så på Olavskirken som ble bygget av Håkon Håkonsen rundt 1250. Inn mot kirkeveggen står det en stor bautastein som kalles ”Jomfru Marias synål”. Sagnet forteller at dommedag kommer når toppen av steinen rører kirkeveggen. Noen av guttene syntes det var spennende å prøve å dytte steinen inn i kirkeveggen, men uten hell.. ☺ Vi hadde en utrolig spennende og begivenhetsrik dag, og gleder oss til neste gang det blir arrangert treff igjen! Hanne Svendsen
0 Comments
Barnet vårt gikk i offentlig skole i mange år uten å ha det bra. Vi prøvde for lenge. Tenk hvis vi hadde visst. Tenk hvis vi hadde tatt barnet hjem fra skole allerede i andre klasse, for eksempel. Vi visste jo rett og slett ikke at det gikk an å gjøre det. Det var ingen som fortalte oss at hjemmeundervisning var lovlig. I all informasjon vi leste om skolevegring, sto det framheva at det viktige var å få barnet på skolen så mye som mulig. Fordi jo lengre en var borte, jo vanskeligere var det å komme tilbake. Alt dette syns vi skurra, for vi visste jo at det var skolen barnet ikke trivdes med. Hvordan skulle det da hjelpe å presses tilbake til skolen. Men vi var lydige, og prøvde alt for lenge få barnet tilpassa til skolen, ikke omvendt. Det var ille I slutten av tredje klasse viste situasjonen seg å ha gått fra mistrivsel til ren og skjær vantrivsel. Da var vi blitt vant til dette, at slik var morgenene, lokke lure presse tvinge barnet på skolen. Se fram mot helga. Se fram mot ferien. Gi en dag med fravær nå og da for å hente seg inn igjen, prøve å få fokuset over på andre ting som var morsomme. Og så prøve, og prøve å få til dialog og endring på skolen i forhold til alt som ikke funka. Prøve å forklare lærere hva barnet reagerte på og syns var vanskelig. Alle kvelder og netter med lange mailer og med fortvila samtaler for oss foreldre. «Skolen er ikke et sted der jeg kan være meg selv, mamma. Jeg føler at jeg kaster bort livet mitt. Skolen er falsk, og skolen er bare et system som de plasserer oss inn i, den har ikke kontakt med det virkelige livet.» Alle kvelder og netter med søvnløshet og redsel som barnet vårt hadde. Vi visste hvor skoen trykka, men vi var så lydige mot systemet at vi prøvde i det lengste å forandre barnet. Hva var problemet? Barnet kunne å lese og skrive når det begynte på skolen. Hadde kunnskaper som var uvanlige for sin alder. Barnet var vant til å få bruke mye tid med egne interesser og fordype seg, og være i dialog med voksne rundt seg med spørsmål og samtaler. Barnet hadde lært seg engelsk og teknisk språk gjennom utforsking på internett. Men ingenting av dette ble sett som en ressurs i skolen. Fordi det ikke var det som var bestemt at en skulle lære akkurat nå. Vi trodde at tilpassing til elever som lå langt framme i skolen, hadde kommet lenger enn den var før. Vi tok feil. Det var aldri et tema at barnet kunne å lese, og at lesebøkene sine tekster var for banale og enkle. Det var samme krav til alle, les leksa tre ganger … og vi fulgte pliktskyldig opp. Det er noe av det dummeste vi har gjort. Vi trodde alt for lenge på at det var nok en mening bak denne pedagogikken, at barnet måtte tvinges gjennom den samme kjedelige repeterende lese- og lærevegen for eksempel, selv om det leste mye mer kompliserte tekster selv hjemme. Det tok ikke lang tid før læregleden var borte og motstanden og protesten mot oppgaver vokste. Hvorfor var vi lydige så lenge? I ettertid ser vi at vi underkommuniserte utfordringene til skolen. Og vi så jo hvordan skolehverdagen var, hvordan skulle det kunne være plass og tid til det vårt barn trengte av utfordringer innenfor disse allerede pressede rammene? Samtidig som vi følte at vi skrev med så store bokstaver mot systemet som vi bare kunne. Vi frykta kanskje at problemet kunne være at barnet var lite tilpassingsdyktig. Og vi hadde i ryggmargen fra vår egen skolegang, at det er best å skjule sin protest mot systemet og være lydig og gli under radaren. Det var det vi prøvde å lære barnet. Det ble mer fokus på stressreaksjonene, enn på trivsel. En levende og kvikk person ble mer og mer stille. Enten protesterende, eller innesluttet. Urolige og søvnløse netter når en gruer seg slik til dagen etter. Hulkende utmattelse når en ikke har klart å spise frokost, og ikke har klart å spise matpakken for det gjør vondt i magen, og en kommer seg så vidt over dørstokken hjemme, men er for stressa til å klare å lande og spise. For hvordan er det når du er så annerledes enn de andre? Når du er interessert i helt andre ting? Når ingen forstår seg på det som du er interessert i? Når du ikke finner mening i noe av det pedagogisk tilrettelagte undervisnings- eller lekematerialet? Når du syns at alt det der bare er stressende, og du hele dagen lengter hjem til det som du virkelig interesserer deg for? «Jeg vil lære av livet direkte, mamma. Ikke gjennom den måten som en snakker til barn. Skolen gir ingen mening! Vi lærer jo bare slikt som vi kan fra før, om igjen og om igjen!» Det ble verre. Til slutt sprakk det for barnet. Det var ikke lenger mulig å møte på skolen, barnet lå i fosterstilling i sofaen og klarte lite. Mistet interessen for det som egentlig gir glede. Vi trengte hjelp fra flere instanser og i denne prosessen fikk vi kjennskap til foreningen Lykkelige barn. Vi leste også mye om barndom, oppvekst, historie og ulike pedagogiske retninger. Det gjør godt når man er på leting etter faglig forståelse, å komme over navn som Professor Peter Gray. En nøkkel til å forstå hva som lå bak vårt barn sin manglende glede ved skolegang, lå i teorier om fri læring, læring gjennom lek og egen utforskning. Vi kom vi i kontakt med Norsk hjemmeundervisningsforbund. Endelig finner vi informasjon om at å ta barnet ut av skolen er et reelt alternativ, og vi bestemmer oss for at det er det rette å gjøre. I noen måneder tar vi barnet ut av skolen, for å gjennomføre egne prosjekter. Vi tar ansvar for opplæringen selv og barnet får hentet seg inn igjen. Likevel prøver vi igjen Etter hvert starter barnet på en ny skole. Vi har forberedende møter med skolen og setter de inn i situasjonen. Symptomene til barnet kommer tilbake ved skolestart. Søvnvansker, matvegring, høyt stressnivå. Men barnet holder maska på skolen. Tilpasser seg i ny klasse, og får endatil nye venner til tross for hvordan tilstanden er. Igjen er det vanskelig å formidle til skolen hvor skoen trykker. For barnet vårt mistrives rett og slett med skolen som system. Finner ingen læringsglede i skolen sine læringsmetoder. Vi innser at det barnet trenger er læringsfrihet, og det kan ikke skolen gi. Rett før jul gir barnet rett og slett opp å prøve å tilpasse seg. «Jeg kan ikke gå på skolen lenger. Jeg mister seg selv, og jeg ser ingen meining i å være der. Jeg har prøvd og prøvd, men har kommet fram til at det er bedre å være annerledes og ikke gå på skole, enn å være på skole og ikke kunne være meg selv.» Vi som foreldre er helt enige og vi går over til privat hjemmeopplæring. Interessebasert læring Vi har brukt noen måneder på å hente oss inn igjen, en prosess som fremdeles pågår. Det tar tid både å bygge opp seg selv, og å bygge tillit. Men vi ser at livsglede og lærelyst er på vei tilbake. Vi orienterer oss mot interessebasert opplæring, Self-Directed Education, der det er barnets egne interesser som er styrende for aktivitet og læring. Måten vi arbeider på, er fremdeles prega av at skolevegringa har satt sine spor. Det gir seg utslag i at vi ikke bruker tradisjonelt pedagogisk undervisningsmateriell. I stedet bruker vi andre kilder, som Wikipedia og digitale leksikon, You Tube, dokumentarer og praktisk læring. Og viktigst av alt, de gode samtalene og felles utforsking. Det er barnet sin vitebegjærlighet og egen interesse og indre motivasjon som driver læringen. Vi ser at gjennom læringskjeder som er initierte av barnet selv, er vi innom mange emner fra læringsplanene og arbeider mye tverrfaglig. Tematikken i en typisk måned i hjemmeskolen kan vandre slik som dette: Læringskjede Selvstudium og samtaler og felles research om 2. verdenskrig og annen historie. Interessen får flere sidegreiner, disse er helt dagligdagse og typiske tema for samtaler vi har hjemme, som fører til at vi søker opp informasjon, ser dokumentarer osv. 2. verdenskrig – Tyskland – Russland – atombombe – atomkraft – Tsjernobyl – strålingsfare, ulike strålingstyper - Den kalde krigen – DDR / GDR – Retro porselen - USA – NATO – Nord Korea - Vietnamkrigen – Hva med Afrika i 2. verdenskrig? - Galskap og ondskap - Hitler – Terrorisme – Norsk historie og holdning om jøder – Bunkerser og sikkerhet – Venner i chat fra Russland om Vesten sitt feile syn på landet – Trump og ledere gjennom historia som har vært uheldige – Den franske revolusjonen – Demokratiutvikling – Monarki / republikk - ulike styringsformer – Tysk teknologi i dag – tysk språk – Duo lingo – omregning valutakurs euro – norsk krone - Frihet Dette er jo ikke en enkelthistorie. Det er flere som oss. Det er mange, mange barn som har det vanskelig med skole, og mange foreldre som er fortvila. Barn kan ha forskjellige grunner til å mistrives på skolen, slik er det også i vårt tilfelle, selv om vi her har lagt vekt på hovedutfordringen. Vi ser at vår historie i tillegg til å være en personlig historie, like mye har å gjøre med system som med individ. Vi ønsker en fremtidig skole med en helt annen åpenhet for alternativ opplæring. Å lese om demokratiske skoler, der elevene selv velger hva de arbeider med er inspirerende, som Sudbury Valley School i USA. I Danmark er det et voksende miljø omkring Learning Mission – som ønsker å reformere skolen mot mer fri læring. I Norge har Idehistoriker Espen Schaanning skrevet om utfordringer omkring en skole som ikke passer for alle. Og podkaster som Lars og Pål ytrer mange refleksjoner som, slik vi ser det, ønsker å stimulere til et mer fleksibelt syn på barndom og skole. Likevel er vi i blant sky for å snakke med folk om at vi driver hjemmeopplæring, fordi det er så ukjent for folk, og en må forklare så mye. Samtidig digger jeg rått det valget vi har gjort, og ser at det er det rette for barnet og at det virkelig var på tide å prøve noe annet. Vi har ikke angra en dag på at vi tok tilbake ansvaret for opplæringa av barnet vårt selv. Vi ser at den læringa som skjer under frihet, er mye mer framtidsretta og nyttig, full av humor og ekte interesse. Nå kan vi bruke energien vår på å støtte under og legge til rette for og hjelpe med hobbyer og interessefelt, heller enn å slite oss ut på å kjenne oss mislykka ovenfor skolen. For, det vi har vært gjennom er erfaringer jeg ikke unner noen foreldre, og aller minst noen andre barn. Anonym mor, juni 2020  Lektor Lomsdalens innfall er en podkast om skole. I LL-223 intervjuer Lomsdalen Marta Straume om privat hjemmeundervisning i forslag til ny opplæringslov NOU 2019: 23. I dag kom oppfølgingen hvor Lomsdalen har snakket med alle partiene på stortinget, fortrinnsvis i Utdannings-og forskningskomiteen. I teksten under svarer NHUF på endel av tankene og argumentene som fremsettes av de forskjellige representantene. NHUF har kontaktet representantene og har allerede avtalt møter med flere for å fremlegge vårt syn. NHUF sitt høringsvar er nesten klart og blir lagt ut offentlig om få dager. Hør podkasten her: LL-224 Hva tenker politikerne om opplæringsplikt og skoleplikt i Ny Opplæringslov. Svar til Kent Gudmundsen, Høyre Du nevner en krevende balansegang mellom foreldrenes rett og barnas rett til opplæring. NHUF mener at det ikke er her en eventuell krevende balansegang er. Foreldre som velger privat hjemmeundervisning gjør det nettopp for å opprettholde barnas rett til en tilpasset opplæring og, i enkelte tilfeller, å beskytte barna mot fysisk eller psykisk skade. Slik Barneloven pålegger foreldre å gjøre. Du snakker om at samfunnet er en viktig oppdragende kraft i et barns liv, men det er ikke samfunnet hjemmeunderviste elever blir meldt ut av, det er skolen. Av og til svikter skolen. Rapporter om 12 000 skolevegrere og 30 000 mobbete barn vitner om at skolen ikke alltid er det beste for alle barn. Du har rett i at det er veldig få barn som har privat hjemmeundervisning, men for dem det gjelder er det i noen tilfeller en livsnødvendighet. Du snakker videre om to grupper barn som har privat hjemmeundervisning; For det første barn som har det av helt ekstraordinære spesielle årsaker, som er i en tilstand hvor hjemmeundervisning er nødvendig. Den andre gruppen er de som akkurat har kommet til Norge, der man ikke har greid å nå helt fram. Her snakker du om omsorgsvikt og at de ikke kommer inn i samfunnet. Vi er usikre på hvilket omfang dette er et problem da vi i NHUF ikke har vært i kontakt med noen som er i denne gruppen. Under finner du en oversikt over årsaker til privat hjemmeundervisning som rapportert i en undersøkelse det danske undervisningsministeriet fikk utført i 2018.  Du sier du er i tvil om det er nødvendig å endre loven, og at du rent praktisk ikke ser helt behovet for å endre. Lytt da gjerne til oss som forholder oss til disse ofte kompliserte sakene til daglig. Å endre lovverket er å svekke barnas rett til en tilpasset opplæring. Det er å svekke foreldrenes rett til å selv få bestemme hva som er best for egen familie. En endring av av lovverket er et uttrykk for mistillit til at foreldre kan ta valg for egne barn.
Som du sier fungerer lovverket i dag. Allikevel ser NHUF at det godt kan bli tydeligere, så vi er positive til tydliggjøring av dagens praksis. Du avslutter med å si at barna har godt av å gå på skolen. Vi vil nyansere dette og si at mange barn har godt av å gå på skolen. Ikke alle barn. For noen barn er skolehverdagen et mareritt. For disse barna at det er nødvendig at det er en rett å få privat hjemmeundervisning. Svar til Torstein Tvedt Solberg, Arbeiderpartiet NHUF er enige med deg i at det er bra med en presisering av lovverket. I de tilfeller hvor lovverket fungerer etter hensikten, er den loven vi har i dag god. Dessverre ser vi at endel kommuner har negative holdninger til privat hjemmeundervisning generelt og det lager problemer for familier som ønsker dette. Derfor er vi glad for en presisering av hensikten med lovgivingen og kommer til å komme med egne forslag til hvordan vi mener paragrafene bør utformes for å være til beste både for familien som driver privat hjemmeundervisning og for kommunene som skal utføre tilsyn. NHUF er også glad i fellesskolen og mener at det er på mange måter et godt prosjekt. Allikevel er også felleskolen full av mennesker og mennesker gjør feil. Derfor er det viktig at privat hjemmeundervisning er en rettighet, ikke noe en må søke om. Privat hjemmeundervisning er en sikkerhetsventil. Svar til Anja Johansen, Venstre Du synes at utvalgets vurderinger og argumentasjon for å innføre søknad og forhåndsgodkjenning virker gode. Men utvalgets vurderinger bygger på feil premisser. Livet kommer i en uendelighet av forskjellige variasjoner og de fleste er ikke så enkle og klare som utvalgets vurderinger skisserer. En søknad og forhåndsgodkjenning ville fungert godt i en ideel setting hvor kommunen kjenner lovverket og vil det beste for alle parter. Men i en god del av de sakene hvor en familie begynner med privat hjemmeundervisning er det etter lang tids konflikt med skole. Grunnene kan være flere, men mangel på tilpasset opplæring og manglende innsats mot mobbing er to viktige grunner. I små kommuner med tette bånd mellom skole og rådhus vil en da måtte søke om privat hjemmeundervisning til samme instans som en er i konflikt med. Dette er ikke et godt utgangspunkt for et godt samarbeid mellom hjem og skole slik utvalget hevder. Når vi i tillegg har erfaring med at mange kommuner er skeptiske til privat hjemmeundervisning generelt, legges det opp til store lokale forskjeller om hvordan søknaden vil bli evaluert. Som du sier skal kommunene godkjenne søknaden hvis kravene er oppfyllt. Men i negativt innstilte kommuner, hvor det allerede er oppstått en konflikt og hvor familien til og med noen ganger blir urettmessig meldt til barnevernet (se førsteamanuensis Bente Ohnstads bok Meldeplikt til barnevernet) er det klart at det er vanskelig å sannsynliggjøre de ganske omfattende kravene utvalget legger opp til. Utvalget snakker også om den smidig overgangen fra opplæringssituasjonen på skolen til hjemmeundervisningen starter. Men erfaringen vår er at barnet ofte har stått uten opplæring i skolen i lengre tid. Det er klart at det å påta seg det daglige praktiske oppgaven at barna skal få den opplæringen de har rett på er et stort ansvar og en stor jobb. Privat hjemmeundervisning passer ikke for alle familier. Men det er nødvendig at det er en rettighet for dem som trenger det. Fra ditt lærerstandpunkt sier du at skolen er det beste for barna; ja, for mange barn er skolen best. Men ikke for alle. Skolen er full av mennesker; fantastiske mennesker, men også mennesker som gjør feil og mennesker som ikke passer sammen. For noen barn er skolehverdagen et mareritt. Du sier at en ikke skal ha lov til å ta ungen sin ut av skolen for å drive en opplæring som ikke kan ettergås. Det er vi enige i. NHUF mener at det er helt nødvendig at kommunen har plikt til å ha tilsyn med den private hjemmeundervisningen. Dette er en ordning som idag stort sett fungerer greit. For at det skal fungere enda bedre i enda flere tilfeller kommer vi til å foreslå noen presiseringer i lovteksten som vi mener på best mulig måte ivaretar interessene, både til familiene som hjemmeunderviser og til kommunenen som skal gjennomføre tilsynet. Svar til Daria Johnsen, MDG Takk for at du har lest deg opp på saken og har innhentet informasjon fra NHUFs nettside og våre innlegg i media! Svar til Mona Fagerås, SV Vi er glad for at du er åpen for innspill. Her er et kort et: Danmark har ikke skoleplikt. Det har de aldri hatt. Lovgivingen er omtrent som den vi har nå, men i Danmark er hjemmeunderviserne under Friskoleloven og er dermed ikke underlagt de samme læreplanene som den offentlige grunnskolen. Privat hjemmeundervisning er omtrent like utbredt som i Norge. Sverige fikk i realiteten skoleplikt i 2011, så det er heller ikke så lenge siden. Det er ingen tvil om at felleskolen er viktig for mange elever. Noen barn og unge har skolen som sitt fristed, for eksempel, som du nevner, ved trangboddhet og psykiske problemer hos foreldre, vold eller konflikter i hjemmet. Men dette er en annen gruppe enn de barna som blir tatt ut i privat hjemmeundervisning. For den første gruppen er det hjemmet som er utrygt, for den andre gruppen er det skolen som er det. Marit Arnstad, Senterpartiet NHUF tror heller ikke at utvalgets intensjon var å endre prinsippet i norsk skolelovgiving fra opplæringsplikt til skoleplikt. Men vi mener at det er det som blir resultatet av en slik lovendring og vi er enige med deg i at det vil virke som en høyere terskel for mange. Vi er enige i at det ikke er nødvendig å byråkratisere en prossess som fungerer. Takk! Svar til Hans Fredrik Grøvan, KRF Du tenker at en søknad kan bidra til å sikre at kvaliteten på hjemmeundervisningen. Denne kvaliteten sikres i dag av tilsynet. Dette er en ordning som stort sett fungerer. Du sier også at en søknad kan bidra til å sikre bedre kommunikasjonmellom skole og foreldre, men det er ikke et godt grunnlag for samarbeid når en part har mye mer makt enn den andre. Spesielt ikke i kommuner som i utgangspunktet er negative til privat hjemmeundervisning, eller hvor familien kanskje allerede har kommet i konflikt med kommunen i forbindelse med manglende tilrettelagt opplæring eller manglende tiltak i forbindelse med mobbing. 
Norges hjemmeundervisningsforbund (NHUF) mener det er bra vi får en ny opplæringslov. – Men det kan ikke gå på bekostning av folks rettigheter, sier kommunikasjonsansvarlig Hanna Hilt. Les hele artikkelen i Demokraten her: Et paradigmeskifte i norsk opplæringslov  Det ble idag publisert et grundig intervju med NHUFs leder Linda Cathrine Hagen på NRK. Les hele saken her: Linda har undervist barna hjemme i fem år. Linda ble også intervjuet på TV2 Nyhetene søndag kveld, den 26. april 2020. Her er en link til det innslaget: Linda Cathrine Hagen på TV2 Nyhetene.   7. april annonserte regjeringen at barnehager og småskoletrinnet skal åpne igjen fra 27. april. Det blir ikke en valgfri åpning. Mange foreldre føler seg ikke komfortable med denne situasjonen og henvender seg til Norsk hjemmeundervisningsforbund (NHUF) for å høre om det finnes en mulighet for at de kan holde barna hjemme lenger.
I mange medier hevdes det nå at det er skoleplikt, NHUF ønsker å rette opp i denne feilaktige informasjon med å informere om at det IKKE er skoleplikt i Norge. I henhold til Opplæringsloven er det opplæringsplikt, som betyr at det er foreldrene som har ansvaret for at barna får den opplæringen de skal ha. De kan velge å sende barna på skolen, enten offentlig eller privat, eller de kan undervise barna sine selv. Foreldre som i denne spesielle situasjonen ønsker å holde barna sine hjemme lenger enn de offisielle anbefalingene kan, etter å ha meldt fra til sin kommune, starte med hjemmeundervisning umiddelbart. Det er viktig å huske på at opplæring hjemme i regi av skolen, såkalt fjernundervisning, ikke er det samme som privat hjemmeundervisning. Ved privat hjemmeundervisning tilpasser foreldrene selv opplæringen slik at den passer for det enkelte barn og familien. Ved privat hjemmeundervisning har skolen altså ikke ansvar for å bidra med undervisningsopplegg. Det skal ikke søkes om tilllatelse til å ha hjemmeundervisning og det er ikke noe krav om at foreldrene skal ha formell pedagogisk kompetanse. Kommunen har ansvar for å føre tilsyn med den private hjemmeundervisningen og påse at opplæringen er god nok. Dette tilsynet skal skje i samarbeid med foreldrene. Nå er vi kommet i en situasjon hvor mange er uenige i de offisielle retningslinjene, og da er det viktig at folk kjenner til denne muligheten. Noen kan nok føle det som et overveldende ansvar å skulle stå for undervisningen av egne barn. Men hvis vi forholder oss til at dette er for ca 40 skoledager på småskoletrinnet er arbeidsmengden ganske overkommelig og burde ikke hindre foreldre i å holde barna hjemme frem til sommeren, dersom de er engstelige for å sende barna tilbake skolen nå. Det finnes mange ressurser tilgjengelig og NHUF har et stort nettverk med erfarne hjemmeundervisere som gjerne deler av sine erfaringer. Av Linda Hagen, Leder i NHUF Det er en litt rar tid vi er i nå da ingen barn kan gå på skolen, men må ha skole hjemme. Les om forskjellen på hjemmeskole og hjemmeundervisning. Noen vil nok bli litt overrasket over å se hvor fort det går å ha undervisning hjemme, og hvor effektivt det kan være. Mange opplever også at det er kjempestress og slitsomt med flere barn hjemme på en gang og man skal prøve å få gjort skolearbeid. Andre igjen har vært innom tanken på hjemmeundervisning uansett og tenker at nå MÅ man jo faktisk prøve, og synes det er veldig spennende. Det er veldig lite kunnskap om hjemmeundervisning rundt omkring, har jeg merket. De aller fleste er skeptiske, noen er direkte negative, mens noen er nysgjerrige fordi de synes det kan høres fint ut. Jeg, for min del, prøver ikke å overtale så mange som mulig til å ha hjemmeundervisning. Målet er ikke å «verve» folk til å ha hjemmeundervisning, men jeg ønsker å informere så mange som mulig, fordi jeg synes at alle skal vite om denne muligheten. Vi har hjemmeundervisning for 3 av våre 8 barn nå for tiden. Eller…..akkurat er jo alle hjemme så klart pga corona, men til vanlig er det 3 stk, som har hu nå her hos oss. 2. 8 og 9. trinn. De tre eldste er ferdig med eller går nå på vgs (ingen av de har hatt hu), de to neste har hu og går i 8. og 9. trinn, neste der igjen går i 5. trinn på skolen (hjemme nå pga corona- hadde hu i 4. trinn), så er det gutten i 2, trinn som har hu og så minstemann på 4 år som er hjemme.  Er det fint vær kan en ha skole ute :) 5 vanlige spørsmål om hjemmeundervisning
Hvem kan ha hjemmeundervisning? – Det er ikke noe krav til den som skal undervise barna sine hjemme. Mange tror at foreldrene må være lærere og at en må ha pedagogikk-utdannelse. Noen sier til meg: «Men jeg har ikke kompetanse til å undervise i matte/naturfag etc, så jeg kan ikke ta på meg det. « For å undervise på SKOLE må man ha relevant utdanning, men ikke som hjemmeunderviser. Det er to forskjellige ting å undervise på skole og hjemme. Det bare er annerledes. Jeg tenker at her må folk erfare det selv. Jeg kan dele mine erfaringer, men folk må bare gjøre sine egen flotte erfaringer her. Jeg har har mange! Det magiske med læring, er nemlig ikke den som underviser, men barnet selv. Dets fantasi og nysgjerrighet. Vi voksne må legge legge tilrette og la læring skje. Dette er et stor tema! Bruker hjemmeundervisere noe bestemt opplegg? – Det er ikke et krav om et opplegg for undervisningen. Man har metodefrihet. Foreldrene og barna kan legge opp et opplegg som passer deres liv, men felles for alle er at de må forholde seg til kompetansemålene. Noen har et strikt opplegg hjemme, med timeplan og faste ting. Det passer best for noen. Mens andre igjen har det litt friere og spontant. Noen lar barna styre læringen omtrent helt selv, og noen har en mix av fast opplegg og selvstyrt læring. Mange får låne skolebøkene av skolen, men dette kommer helt an på samarbeidsvilligheten til skolen. Vi her hjemme, er svært heldige, og får låne alle bøker og til og med pc til jentene på 8. og 9. trinn. Er det noe oppfølging? – Det er vanlig å ha tilsyn 2 ganger i året. En tilsynslærer utnevnes til å følge opp hjemmeundervisningen. Det er normalt rektor ved nærskolen, men kan også være en man velger selv med tilknytning til skolen/kommunen. Det er ikke krav om testing av barna, men tilsynslærer kan ønske det hvis det er mistanke om at det «ikke skjer noen ting». Finnes det noe miljø for hjemmeundervisere? – NHUF (Norsk Hjemmeundervisningsforbund) avholder treff gjennom året. Dette året (2020) er det planlagt minst ett treff i måneden i Oslo/omegn. Det er også en Hjemmeundervisningskonferanse på våren. I år ble det avlyst pga. corona, og treff er også inntil videre avlyst. Vi bor ganske spredt i vårt land, men vi håper å få til aktivitet over hele landet. Det blir opp til de hu-ere som bor rundt omkring i distriktene. Vi har også en fast sommerleir. Det blir kanskje heller ikke noe av i år, pga corona. Vi har en gruppe på facebook som er flittig i bruk, der vi deler erfaringer og ideer. Hvordan sosialiserer dere barna deres? Det hyppigste spørsmålet vi som hjemmeundervisere gjerne får, dreier seg ikke om det faglige, men om sisialisering: – Barn som har hjemmeundervisning er med på fritidsaktiviteter som andre barn og kan være sosiale så mye de vil. Noen familier er ofte sammen med andre familier/venner. Noen familier har mange barn og der går det gjerne av seg selv dette med sosialisering. Der er barna sammen på kryss og tvers av alder og kjønn. Noen familier er mindre, og det kan være en liten utfordring for foreldrene å få barna til å «henge med andre. Noen barn er introverte og ønsker ikke veldig mye kontakt med andre. Mitt inntrykk er at foreldre som har hjemmeundervisning med barna sine er veldig bevisste på dette med sosialisering, og de sørger for at barna treffer andre, ikke bare barn på samme alder, men mennesker i alle aldre. Se også posten på Absolutthjemme.no  Jeg liker det meste av det Peter Gray skriver, men han har dessverre litt vanskelig for å bruke et realistisk blikk på vårt samfunn/vår kultur i forhold til det som er hans ideal. Det gjør en del av analysene hans svært mangelfulle i mine øyne. Han burde lest Neufield/Mate og tatt deres perspektiv opp i sine refleksjoner - det hadde vært en super kombo tenker jeg!
Amerikaneren John Holt regnes som unschoolingens far og har hatt stor betydning for utviklingen av unschoolingsmiljøer i USA. Han har hatt en enorm påvirkning på framveksten av en reformpedagogikk med fokus på tillit til barnets iboende lærelyst og -evner. Han er obligatorisk lesning føler jeg, og alt han har skrevet kan anbefales varmt! I Norge har vi vår egen representant for denne overbevisningen i Mosse Jørgensen (1921-2009). Kanskje vi kan kalle henne frilæringas norske mor? Hun tok til orde for en skole som var demokratisk (altså at elevene skulle ha reell medbestemmelse på ALLE områder) og interessebasert, hun har hatt mange samtaler med bla John Holt og Neil Summerhill, og vært på mange besøk rundt om på de opprinnelige danske friskoler for å lære og observere. Hun startet Forsøksgymnaset i Oslo på 60-tallet, og var motor og opphavskvinne til Forum Ny Skole på 90-tallet som etter hvert resulterte i en virkelig friskole (eller forsøk på en?) - nemlig Nyskolen i Oslo. Mosse har skrevet flere bøker som både er lettleste og lærerike, og hun har en fantastisk varm og morsom personlighet som skinner tydelig gjennom alt hun skriver. Hun har så mye klokt å si om både forholdet mellom barn og foreldre, barn og lærer, om skole, pedagogikk, læring og samfunn at jeg virkelig vil anbefale å lese noe av det hun har skrevet. Som kvinne har hun nok lett for å bli oversett blant alle de viktige mannlige tenkere, men hun er altså helt på høyden med de andre som nevnes i denne tråden. Niels Christie er nevnt over her, og jeg er helt enig i at det er verdt å lese hans bok «Hvis skolen ikke fantes». Den gir et godt perspektiv på hva vi er vant til å tenke at skole er - vs. hvilke funksjoner skolen i virkeligheten har i vårt samfunn. Han er jo norsk og skreiv boka for en generasjon siden, men den er like relevant i dag - noe som i seg selv er interessant! Vil også anbefale boka «La skolen dø», skrevet av svenske John Steinberg. Den er kort, lettlest og veldig relevant i forhold til særlig unschooling. Den gir et godt perspektiv på hvorfor skolen slik den er i dag er utdatert når det gjelder samfunnets reelle behov, og forfatteren argumenterer veldig godt for hvorfor elevene bør få følge sine egne interesser framfor en allmenn læreplan. Mange av bøkene jeg har nevnt over er å finne i nasjonalbibliotekets gratis nettsamling, nb.no, og kan leses direkte der. Ganske kjekt i disse tider hvor bibliotekene er stengt! Der ligger også dette radiointervjuet med Mosse Jørgensen hvor hun forteller om John Holt, om hennes første møte med ham og om hans ideer (lenke nederst i innlegget). Mot slutten kommer dessuten noen korte klipp fra et intervju med Holt selv. Jeg synes det er verdt å høre på. Opptaket er 49 år gammelt, og man kunne jo tro at det som ble sagt om skolen i 1971 ville være ganske antikvarisk og utdatert i 2020. Men tenk, det eneste som er utdatert her er måten å prate på (men den er til gjengjeld helt parodisk)! Tillit til barna: Mosse Jørgensen og John Holt i samtale med Helene Høverstad Publisert av Kristin Bodin som kommentar på Facebook-gruppa "HU i Norge - erfaringer og diskusjon" 4. april 2020 |
RSS Feed
|
Norsk hjemmeundervisningsforbund |